Stan-Up preview

Jeg har skjerpet skrivingen av stand-up og i dag dro jeg fram notatene mine igjen. 11 haandsrevne sider som skal formuleres inn paa pcen og det er mye arbeid det. Det er ganske vanskelig aa sette det sammen i grunn for det er vitser som ikke har noenting med hverandre aa gjoere og derfor blir noen av dem rett og slett ubrukelig og det er jo litt synd. Her er et utdrag av et utkast:

-Det fins et par ordtak og utsagn og uttrykk og den slags som til tider virker litt provoserende paa meg. Som ”Aa ta oksen ved hornene” for eksempel. Himmel og hav, da doer du jo! Og folk som sier ”Eg husker det som det var i gaar.” Det staar det respekt av. Eg husker aldri ka eg gjorde i gaar. Derfor hjelper det jo paa at vi bor her paa Framnes og gjoer akkurat det samme hver dag sant. Vi staar opp, gaar paa skolen, spiser middag, saa later vi som vi gjoer lekser, de sprekeste tar seg en loepetur foer kvelds og paa kveldstid sitter det 200 elever som har ”Grey´s Anatomy”-maraton bare avbrutt av en episode med Hotel Caesar og naar klokken er 3 er det ingen som sovner paa riktig rom. 4 og en halv time seinere staar vi opp og gjentar oevelsen. Framnes trenger en revolusjon. Noke vi kan fortelle barnebarna vaare om en dag. Som den gangen Framnes fikk doegnaapen matsal for eksempel. Eller blandet internat!

Uma musica pra Júlia e Rebeca

Eu fiquei em Brasilía por 11 dias com Daniel la em casa de Rebeca e Júlia e adorei. A gente foi embora quinta-feira de manha com ônibus. Em Brasilia a gente fez muitas coisas e alugou muitos filmes e ninguém dormiou muito. Nem eu ainda..huashuashuashuhasu!!
Eu quero voltar mais uma vez antes eu vou embora pra Noruêga oú talvez elas possam vir aqui.
Esperança!

A noite antes a gente foi embora eu fiquei acordada a noite inteira. Eu estava escrevenda uma musica pra Júlia e Rebeca. A musica é assim:

In Every Way
(Melody: Colbie Caillat - Bubbly)

My smile is stuck upon the blue sky
An old friend of mine was passing by
The world has colours painting all of you
I love the things that you can make me do

The power of the sea and
a good cup of tea
It all makes me see
What´s here with me
The life brings it all we
rise we can fall but
You make my day In every way

The grass is sticking under my two feet
The sun is strong and I can feel the heat
After a sleepless night with lots of talk
You made me coffee and we took a walk

The power of the sea and
a good cup of tea
It all makes me see
What´s here with me
The life brings it all we
rise we can fall but
You make my day In every way

I laugh when I think of you
And all of the things you do

The power of the sea and
a good cup of tea
It all makes me see
What´s here with me
The life brings it all we
rise we can fall but
You make my day In every way

When we go out the guys they stop and stare
They loose control they wanna come so near
But girls like us we pick up just the best
The job is done We leave behind the rest

I think of your face
And remember the days
When worries were gone
And I was strong
I tell you again that
You have a friend that
Misses you both
and I let it show



Fisken falt på heisen - O peixinho caiu lá no elevador
Han er deilig - Ele é gostoso

As palavras mais importante. Mas isso é completamente normal por intercambistas tambem.
A gente sabe as palavras feias antes os verbos. Divertido!
Boa noite meninas. Vou dormir agora. Finalmente!

Kunsten aa laere en Brasilianer norsk...

Det er virkelig en kunst det og det er jo morsomt naar de proever seg. Selv har jeg begynt aa bli ganske halveis i norsk. Naar jeg skriver for haand, hender det jeg skriver ae, oe og aa nettopp slik. Og jeg skal ikke engang begynne aa snakke om stavinga mi. Jeg har en tendens til aa slaa om paa dialekter ettersom hvem jeg snakker med. Naar jeg er paa Framnes gaar det som regel i Bergensk/Norheimsundsk (som vi kaller det.) Jeg har jo bodd de fleste aar av mitt liv der. Men en god blanding er det jo. Slik snakker jeg ogsaa hjemme med familien. Naar vi er oppe hos Besta og Besten i Ulsteinvik har jeg en tendens til aa dra over paa Sunnmoere dialekten. Jeg har alltid fortalt meg selv at det er for at motparten skal forstaa meg bedre (siden min dialekt er helt korka), men det har slaatt meg at dette er noe jeg ikke alltid tenker over eller kontrollerer. Det begynner som spoek ogsaa slutter jeg bare aldri. Naar jeg er hjemme i Soegne snakker jeg soerlandsk. Balndt venner, paa butikken, paa bussen og i telefonen. Soerlendinger er ikke saa kjent for aa flytte paa seg saa naar jeg kom dit for 5 1/2 aar siden med Hordalandsk dialekta mi, tok det ikke mange uker foer jeg gav opp og bare skifta dialekt. For deres del!

Jeg er veldig glad i dialekter og rimelig flink med dem. Jeg hadde et stand-up show i fjor hvor jeg snakket om bare dialekter og var innom alt fra Finnmark til Oslo til Kristiansand til Trondheim og Bergen.

Etter jeg kom til Brasil kunne jeg legge en ny dialekt til min "permanente liste over daglidagse dialekter." Si velkommen til Oslo dialekten. For de av dere som ikke vet det sa var min Brasilianske bror Bruno paa utveksling i Norge aaret foer meg. Da bodde han paa Nesodden i Oslofjorden. Da jeg steg ut av bussen i Montes Claros 1.August aapnet han munnen og snakket oestlandsk og jeg syns det var rimelig komisk. I loepet av den kvelden saa jeg meg noedt til aa bytte til oestlands for Bruno kunne ikke snakke eller forstaa noe annet.
Og slik har det naa blitt. Jeg har mistet alle de andre dialektene mine og faatt en elendig norsk.
Jeg har ikke snakket med familie og venner i Norge saa fryktelig mye, men naar jeg gjoer det proever jeg aa snakke saa godt vestlandsk jeg bare klarer. I den andre enden hoeres det kanskje ikke saa grusomt ut men jeg legger en del arbeid i det.
Det blir spennende aa se hvordan norsken min er naar jeg kommer hjem.

Det er jo en del brasilianere som har lyst aa laere litt norsk og da er det ikke akkurat boeying av verb som er det mest populaere. Her er alt det jeg har laert bort paa norsk:

Portugisisk - Norsk
Sim - Ja
Não - Nei
Idiota - Dust
Filho da puta - Soenn av en hore
Ele é gostoso - Han er deilig
Boa Noite - God Natt
Bom Dia - God Morgen
Meu Melhor Amigo - Min Beste Venn
Tchau - Hadet
(Hva naa enn det var paa portugisisk) - Fisken falt paa heisen
Eu te amo - Jeg elsker deg
Você é bonito - Du er kjekk

De viktigste med andre ord.
For ikke saa lenge siden oppstod det en liten episode hvor en del av disse ordene ble tatt i bruk i samme diskusjon. Jeg syns jo det var mega komisk. Rebeca var paa vei ut med en venninne ogsaa ropte Daniel etter dem (paa portugisisk): Har dere ikke glemt aa se dere i speilet? Saa sier Rebeca "Soenn av en hore Daniel!!" "Dust!" sier han tilbake. "HADET" sier hun og smeller igjen doera.
Det hoeres jo ikke bra ut men for meg som var der var det utrolig morsomt. Men ikke flere stygge ord.
Jeg laerer jo litt portugisisk av det jeg ogsaa. Siden jeg allerede kan boeye verb liksom...

Hope svimer av og utvikler diabetes

Joda, det kommer den dagen i alles liv hvor ting svartner litt for en. Jeg har selv ventet paa dagen hvor ting bare skulle bikke over. Dette er historien om da Kristine svimte av i en glassdoer paa JK Museet i Brasilia...

Vi bestemte oss den dagen (onsdagen) for at vi maatte ta en titt paa byen. Se paa bygninger og statuer av menn som sikkert en eller annen gang hadde gjort noe heroisk og kjedelig. Saa langt syns jeg Brasilia er en meget pen by. Mye groent, biler som stopper (meget uvant) og flotte og moderne bygninger. Vi var en del folk den dagen for vi hadde besoek og var 7 stk fordelt paa 2 biler. Vi ankom et monument jeg hadde sett et par ganger foer. Det var monumentet til Brasillias grunnelgger som har et horribelt navn aa skrive saa vi kaller han for JK, som er forresten det museet heter. I likhet med mange andre monumenter i verden var dette av typen walk-in og kikket paa gamle Brasilia ting, spesielt av den foerste presidenten. Det tok litt tid foer jeg skjoente hvor vi virkelig var. Var vi paa antikkutstilling eller kunstmuseeum eller hva var greia? Det var for det meste diverse originale dokumenter brukt av presidenten, med diverse messingskilt ved siden av som forklarte hva det var. Jeg maa si jeg syns det var litt kjedelig. Her stod vi aa saa paa medaljene til en Brasilianer som doede for flere aar siden. Jeg kjente jeg var veldig toerst, men det var vi vel alle. 30 grader og lav fuktighet. Jeg fikk litt vondt i magen og kunne gaatt for en kald dusj. Jeg tok hendene ut og inn av lommene i ett kjoer og visste liksom ikke helt hvor jeg skulle gjoere av verken meg selv eller hendene mine. Det beste var vel aa gjoere som de andre gjorde. Kose seg! Jeg begynte aa bli litt frustrert over at ingen sa noe til meg og jeg ble liksom litt henende etter. I et vindu var det utstilt en haug med brosjer (hvis det er et ord) og alle pekte paa det de syns var finest. "Chris , hvilket syns du var finest?" Jeg slengte ut armen og pekte paa en som garantert saa helt grusom ut.

Vi gikk gjennom biblioteket og jeg fikk grusomt vondt i magen og fikk lyst til aa rulle meg paa gulvet slik man ofte faar lyst til naar man tror magen gaar i lufta. Da vi gikk inn i neste rom kjente jeg at pulsen min ble hoey og jeg mistet blod i hodet sakte men sikkert. Du vet den foelelsen naar du reiser deg for fort eller strekker deg paa sengekanten. Jeg ville sette meg. Det stod jo fire sofaer der. Saa saa jeg paa skiltet "Vennligst ikke sitt her!" Hva i alle dager var de da til? Vi gikk rundt et spisebord for aa kikke i et nytt vindu. Jeg gikk bak Daniel og tok meg selv i aa gripe han i skulderen. Han reagerte ikke og det var helt greit. Jeg pustet dypt aa hoeyt med munn og nese og telte til 5 hver gang. Spraaket mitt koblet ut. Jeg fikk litt lyst til aa si at jeg snart kom til aa gaa i bakken men jeg klarte det ikke. Og dessuten, hva skulle de gjort med meg? Lagt meg i bakken? Jeg lukket oeynene for aa unngaa anstrengelse. Daniel og Julia gikk gjennom doera til neste rom mens jeg og Anna Paula (moren til Julia) ble staaende i vinduet aa glo. Vel, det var ikke mye jeg glodde paa. Jeg kjente at jeg mistet litt kontroll over armer og ben og mistet braatt synet. Rullet oeynene mine bakover naa? Sinnsykt noia for de som stodd aa saa paa da! Jeg knep igjen og aapnet om igjen og om igjen flere ganger og jeg brukte flere sekunder paa aa beholde blodet i hodet. "Videre?" hoerte jeg Ana Paula si, og videre var liksom et veldig vanskelig ord. Hun gikk gjennom doera og jeg fikk synet tilbake. Jeg slapp glasset og begynte aa gaa etter mot doera. Aa gaa var ikke det jeg ville. Det var jo Bambi paa museum og det foeltes som jeg hadde drukket en tequila for mye. Jeg gikk en meget stygg catwalk, holdt godt fast i doerkarmen og kom fram til det neste vinduet hvor de andre var. De stod aa stirret paa en 50 aar gammel kalkulator og da tenkte jeg at livet virkelig hadde naadd sitt nullpunkt. Jeg som har stroeket i matte i 12 aar paa rad og greier! Oeynene mine sviktet igjen og jeg fikk litt panikk da de andre begynte aa gaa videre. Egentlig ville jeg bare ikke bevege meg fordi jeg ville fremstaatt som inni-hakkfjell-drita og fordi jeg rett og slett ikke kunne. Null sjangs! Jeg slapp glassvinduet og fulgte etter saa godt jeg kunne. Beina mine plasserte seg der de ville og jeg klarte ikke holde liv i meg selv lenger. Jeg tok 3 skritt i en svart og underbevisst verden og de paafoelgende minutter er meget uklare. Naar jeg falt slo jeg hodet i en glassdoer som stod aapen og det gjorde helt hinsides vondt og jeg "vaaknet" liksom litt i fallet, saapass lite at jeg var borte igjen naar jeg landet. Det sang i hodet. Jeg falt bak doera og ble liggende i hjoernet.

D.v.s det var ikke lenge jeg ble liggende. Ana Paula og Julia tok meg i armene og proevde aa dra meg opp. Jeg trodde jeg droemte. Jeg ville vaakne naa. Det fikk da vaere grenser! Det var som paa film hvor de setter kameraet paa gulvet og en haug med folk staar over og roper paa en. Det var bare ekko. Jeg husker jeg sa "Foi bom!" da jeg ble dradd opp av gulvet. "Foi bom" betyr 'Det gikk bra.' Av det jeg oppfattet av omgivelsene stoppet hele museet opp. Alle saa paa og alle kom loepende. De satten en stol midt i lobbyen hvor de satt meg fra seg. Alle proevde aa faa kontakt med meg. "Kris! KRISS!!" De holdt meg i armene og tok meg i fjeset. Jeg sa ikke noe. Hva ville de liksom jeg skulle si? Jeg begynte aa riste, men det var bare maks 5 sekunder som om hele kroppen var i krampe. Det var forresten ikke noe jeg var oppmerskom paa selv, men jeg fikk hoere det etterpaa. Jeg sovnet. Jeg droemte godt om havet og fisking tidlig om morgenen og soloppgang i norske fjorder. Alt av ubehageligheter var borte. Det kjentes som jeg hadde sovet borte i flere timer da jeg kom til meg selv igjen. Hodet mitt laa langt bak og jeg saa rett i taket. Jeg begynte aa lure paa om jeg bare hadde falt inn i den posisjonen eller om noen hadde lagt hodet mitt bak for aa forsikre seg om at jeg pustet skikkelig? Jeg brukte store krefter paa aa heve hodet mitt opp i normal posisjon og bakerst av alle saa jeg rett i oeynene paa en 6 aar gammel jente med en oransje slitt t-skjorte. Jeg saa henne retti oeynene og ble veldig flau og lei meg over at hele museet, tiden og folkene maatte sirkulere rundt meg. Jeg stirret helt til hun gikk sin vei.

Det begynte aa gaa bedre med kroppen og sjefen som tilfeldigvis oppholdt seg i samme rom under episoden, kom med et vannglass. Jeg foelte meg mer oppegaaende naa. "Jeg kan gaa naa." sa jeg paa engelsk siden det var det spraaket jeg hadde i hodet og fordi Julia og Jáuvi (en av de besoekende) snakket engelsk. Det kom ikke paa tale og jeg ble litt frustrert over at ingen trodde meg. Jeg ble loeftet opp etter armene og i skrivende stund er selve prosessen full av svarte,blanke hull jeg ikke husker. Men Ana Paula tok meg i armen og foerte meg tilbake til rommet med sofa, mens mengden hang paa som en hale. Jeg tror Daniel holdt meg i den andre armen, men overbevist som jeg var om at jeg skulle gjoere det selv, hadde jeg revet meg loes. Jeg bla lagt ned paa en sofa og jeg kjente at Daniel tok av meg skoene og loeftet opp beina mine. "Men det er jo ikke lov aa sitte her." sa jeg. "Det gjoer ikke noe." sa Julia og satt seg ned ved siden av. Det verket grusomt i hodet etter der hvor jeg slo meg. Heldigvis bloedde jeg ikke. Jeg kjente etter og fant hevelsen og smerten ved hoeyre kinnbein og litt lenger oppe i panna. Selv om jeg visste at jeg ikke bloedde kom jeg ikke over tanken paa at det maatte vaere et saar et sted. Hvorfor skulle det ellers gjoere saa sykt vondt?

"Kris, stop it! You´re not bleeding!" sa Julia. "I know. It feels huge!" Jeg fikk mer vann og en serviett full av isbiter til kulen min og det var saa kaldt at det gjorde vondt. Det var ikke mye folk igjen da. Det var for det meste de jeg kjente og de som jobbet der. Vakter og direktoeren og en besoekende som var sykepleier. De andre ble nektet adgang og vakter stod ved doera. Jeg foelte meg mye bedre paa rekordrask tid men var jo likevel veldig oer. Julia satt seg ned ved siden av. "Kris, what did you do?" "I think I passed out. And I hit my head in the door." Jeg ble glad for at hun satt ved siden av, saa meg i oeynene og holdt meg i haanden. Jeg hadde fullstendig glemt portugisisk saa engelsk gjorde godt. Rundt meg kunne jeg hoere folk snakke: "Guri, saa skummelt","Det saa ut som hun ikke fikk puste!" og "Stakkars jente. Jeg ble livredd jeg." Jeg saa rundt paa alle folkene. Jeg skammet meg over aa lage saa mye oppstyr. Det var vanskelig aa ikke massere saaret og jeg gned meg i oeynene for aa skjerpe dem. "Kris, please don´t ever scare me like that again, OK?" Hun tok seg til brystet og knep handa mi og jeg ble litt lei meg og samtidig veldig glad for at hun brydde seg saa mye som hun gjorde. "I´m sorry, and I promise you, this was the last time. And the first. But there´s a first time for everything I guess..." Hun lo! Jeg var morsom. "But seriously, you couldn´t even breathe." Jeg ble litt forskrekket for jeg hadde da ikke hatt pusteproblemer. "I couldn´t?" "NO, your face and your chest got all desperate for air and it looked like you couldn´t breathe." Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde hatt noe pusteproblemer i det hele tatt. Jáuvi kom bort og la hodet mitt opp til taket og sa jeg maatte puste skikkelig. Jeg ble litt irritert og sa til meg selv at jeg pustet sikkert bedre enn han gjorde akkurat naa. Selv om jeg visste hva som hadde skjedd maatte jeg spoer Julia for aa hoere hennes side. Det virket som det stemte det hun sa. Hun la handa si paa kinnet mitt og sa jeg burde hvile oeynene men jeg foelte meg igrunn ganske pigg. Hun reiste seg og fortalte de andre hva vi hadde snakket om. For hvert blikk jeg moette fikk jeg et smil tilbake. Jeg krysset armene og foelte meg igrunn pigg nok til aa sette meg kanskje gaa videre til og med. Jeg proevde aa sette meg opp. Jeg ble grepet i skuldrene av direktoeren som stod bak meg. "Bare bli liggende du. Du skal ingen steder!" Det hadde gaatt naermere 30 minutter siden jeg falt og med alle isbitene og vannet og avslappingen ville jeg bare opp. Haaret mitt var klissvaatt av isbitene og jeg var rimelig sikker paa at kinnbeinet mitt var dobbelt saa stort som det andre. Jeg saa paa Daniel. "Kris Kris Kris Kris..." sa han mens har ristet paa hodet og gliste. Julia satt seg ned til meg igjen. "Kris that was not fun. I completally forgot to breathe girl!!" Jeg maatte smile. "Hey so did I. We rock!!" Hun lo enda en gang og ga meg en high5. Jeg proevde aa vaere morsom for aa lette paa stemningen. Jeg fant fram kameraet i lommen. "Det er synd det ikke er lov aa ta bilder her inne."

Jeg fikk beskjed om at vi ventet paa ambulanse personale som var tilakalt. Ambulansepersonale? Til hvem? Meg? Jeg hadde det fint. Jeg besvimte, drakk vann og slappet av og ville paa beina. Det var da ikke noe galt med meg. Nok en gang ble jeg litt frustrert over at det bla lagd storm i et vannglass, standard prosedyre eller ikke. Etter aa gnid meg i fjeset en stund kom det en mann og en dame i uniform inn doera. De begynte aa spoerre spoersmaal om hva som skjedde og slikt og jeg la inn en insats paa den portugisiske fronten. Hun spurte Julia om jeg hadde helsekort og ID. Det laa i bagen og det var litt surt. Men det gikk uten problemer. Jeg visste hvem jeg var og Ana Paula visste hvem foreldrene mine var. De spurte om slike ting hadde skjedd foer, var jeg allergisk mot noe, hadde jeg en sykdom eller hadde jeg spsit eller drukke for lite i dag? Svaret var alltid nei. De tok blodtrykket mitt og den testen bestod jeg. Saa lyste de meg i oeynene for aa kikke meg oppi hjernen og det var ikke saa kult for jeg hadde jo brukt 40 min paa stille de i fokus og maatte begynne paa nytt igjen. Saa ville de maale blodsukkeret mitt og stakk meg i fingertuppen. Akkurat der hvor jeg hadde et kutt fra foer. Typisk! Resultatet feide meg av banen. Glykose nivaat i blodet mitt laa paa 69 som er veldig lavt i og med at det er noe med 90 eller noe som er vanlig tror jeg. Doktoren fortalte at besviming og lavt glykose-nivaa kunne vaere tegn paa utvikling av diabetes type 2. HVA? MEG? Utvikle diabetes? Jeg har da aldri i mitt liv klart aa utvikle noe som helst. Ogsaa jeg som drikker kaffe og greier. Lavt blodsukker. Jeg foelte meg skuffet over meg selv. Hva hadde jeg gjort galt som gjorde at jeg begynte aa utvikle diabetes? Og kaffi som inneholder en haug med stoffer som forhindrer nettopp det og greier, tenkte jeg og gikk rett til pessimismen. Jeg foelte meg som en 50 aar gammel mann som nettopp hadde faatt beskjed om at han hadde kreft. Man synker liksom litt. De voksne og ambulanse folka fylte ut papirer og pratet mens jeg gned meg i oynene. Da de gikk ut fikk jeg lov aa sette meg. Jeg foelte meg veldig veldig glad plutselig. Jeg foelte meg veldig tatt vare paa. Uannsett omstendigheter liksom! Jeg satt og smilte og prata og spoekte og sa at vi gjerne kunne komme oss opp og ut for min del. Julia tok meg i hendene mens Daniel fikk skoene mine paa og jeg gikk ut paa egenhaand som om jeg hadde vaert i toppform hele dagen. Ana Paula ville hjem aa hente lommeboka mi for ID og helseforsikring og den slags. De andre ble med bortsett fra Julia og Jáuvi som ble med meg til legevakten i ambulanse.

Jeg skjoente jo det at var normal prosedyre og at man maatte til sjekk etter man hadde besvimt og den slags men jeg foelte meg ganske sjekka allerede. Paa vei til ambulansen sprang jeg i forveien for aa ta bilde av baade bilen og museet. Jeg saa takk til alle som hjalp til og fikk deretter beskjed om aa legge meg paa baara. Jeg laa der og holdt paa aa sovne troett som jeg var men soerget for aa holde praten igang. Ingen av oss tre hadde tidligere vaert i en ambulanse saa det var jo en stor dag for alle sammen. Vi ankom legevakten og hoppa ut. Inn doera fikk jeg bare lov aa ta med meg en og jeg ble litt skuffa da Julia valgte aa vente utenfor. Jeg satt paa en stol ved enden av seng i gangen. I sengen laa en eldgammel mann men blaaetaer og morfin drypp og armene fulle av bandasjer. I gangen! Alle slags syke folk spaserte rundtom og de kunne bare forlatt hele byggett om de oensket. De ansatte hadde ikke uniform og det var litt vemmelig. Venterommet var stort og smekkfullt og jeg ventet i 20 minutter med hodet i hendene. Endelig slapp jeg til og ble geleidet fram og tilbake mellom to rom for aa gjoere det samme om igjen og da de maalte glykose-nivaaet mitt en gang til, var det normalt. En lege kikket meg i oeynene og slo meg paa beina og litt saann foer jeg fikk bommull rundt finger nr 2 og tillatelse til aa gaa, frisk som en fisk. Ana Paula og Daniel kom og hentet oss tre og vi brukte to timer paa aa kikke paa et par byggninger og museumer og plasser. Kjoerte rundt i sola1 Jeg var mega sulten! Hadde jo ikke spist paa 6 timer. Likevel sa jeg nei da jeg fikk spoersmaalet. Jeg var i god form og syns det var kos aa bare gaa aa tusle litt. Da vi kom hjem loep jeg rett i dusjen. Da jeg kom ut igjen sa Julia at han var saa bekymret for at jeg kunne finne paa aa gaa paa trynet der inne. Rene klaer, god mat, god film og tidlig til sengs...!

En uforglemmelig opplevelse!

En helg med ku-vaksinering!

Du leste riktig! Helga som gikk overnattet vi paa gaarden vaar. Det er rart aa si at det er gaarden vaar siden vi aldri er der og jeg hadde ikke engang vaert der foer. Greia er at vi eier en haug med kuer der. "Gaarden" vaar er ikke store greiene. Det ser ut som et skur (hvis det er saann det skrives.) Det var to andre "nabo-skur" der som er fastboende. 45 minutters jordvei fra hovedveien. I og med at 75% av kuene er vaare er det vaart ansvar aa vaksinere dem.

Paa gaarden var det meg, bror Daniel, mamma Marcia, pappa Thales, tante Alessandra og onkel Morilo. Vi dro fredag og var hjemme soendag kveld. En helg jeg aldri kommer til aa glemme, uansett hvor hardt jeg proever. Paa gaarden fins 500 kuer og naar alle skal vaksineres paa tre dager maa det arbeidskraft til. De fikk 2-3 vaksiner hver og noen fikk fornyet svimerket sitt saa det ljoma i hele dalen. Siden det er de fastboende som har peiling var det de som gjorde det meste sammen med Daniel og Morilo. Aa vaksinere kuer krever utstyr for de kan jo vaere litt sprellete av seg. Kuene gikk pent og pyntelig (noen av dem) inn i et avlukke hvor de ble klemt fast, vaksinert og sluppet loes til de som hadde komt foerst. Oksene var hissige og naar de skulle svimerkes gjaldt det beholde roen. Noen maa jo! Det tok lang tid og jeg og Alessandra var flinke aa registrere og drive telling og hvem fikk hva og den slags. Marcia og Thales kom aldri ned til vaksineringa, noe som er rart for det er jo dere kuer. Men men..
Det var godt aa vaere litt paa gaard! Litt norsk paa en maate. Faa litt dritt under neglene og loepe rundt i stoevler og saann. Primitivt. Bare kaldt vann i vasken og grusomme senger. Jeg ser paa meg selv som meget tilpassningsdyktig saa det er lite jeg ikke tar med et smil.

Den helga fant jeg likevel et stort minus: Insektlivet! Det vra helt vanvittig hvor mye kryp som kan samle seg paa et sted. Inne i huset floey det gresshoppere i massevis, moell i alle stoerrelser, edderkopper, biller baade med og uten vinger, firfirsler og en sannelig kom det ikke en padde inn doera men den kasta vi fort ut igjen. Det aa sove ble derfor vanskelig saerlig i varmen. vi hadde ikke noe annet valg enn aa ligge topp til taa under dyna hele natten. Det var lettere aa legge seg enn aa oppholde seg oppegaaende i huset, da man ikke er beskyttet paa noen maate. Mygg derimot, var der lite av. Mygg har jeg naa gitt lange blanke i. I 6 mnd har jeg blitt spist opp til tross for innsmoering av to myggsprayer hver kveld. De biter likevel! Naa har jeg slutta og det er ingen forskjell. Myggstikk er ikke et fryktelig stort problem blandt mine brasilianere. Myggen skal ha norskt blod vett!

Ca klokka 4 kjoerte vi hjemover etter vi hadde spist paa soendagen. Vi ble litt seinere enn planlagt ut av doera, derfor kom det en solid reinskur rett foer vi dro. Regn paa jordveier er jo bare doemt til aa gaa daarlig. Det gjorde det. Vi sartt oss fast 3 ganger og tilkalte hjelp hver gang. Vi som egentlig skulle vaert hjemme halv kom fram klokka 7. De voksne i familien er heller ikke de mest solide sjaafoerene saa det gikk jo bokstavelig talt over stokk og stein. Jeg, Daniel og to andre menn maatte ut aa dytte barbeint i gjoerme. Det loenner seg bedre enn aa bruke sko faktisk. Vannmassene var basseng i veien og spruten stod jo godt utover groefta. Det var litt godt naar vi naadde asfalten, kom oss hjem og dusjet av oss gjoerme mellom taerne og myggolje paa kroppen!!
Denne uka har jeg og Julia hatt det veldig goey. Vi har sett film sammen, ledd mye og sittet oppe hele natten for aa sammenlige spanjoler og italenere. Itelienerene vant! Vi leide film her om dagen. 3 stk og da fikk saann digg bonus og fikk velge tre ekstra. Det med aa leie film er et fenomen altsaa. Aa leie en film i 24 timer koster 10 kroner. Fantastisk :) 6 kroner i uka!
I gaar var vi en god gjeng ute aa koste oss og i kveld blir det Girl´s Night Out og Julia, Rafaela og meg drar ned paa en klubb i sentrum for aa feire livet og alle guttene det foerer med seg. Om jeg ikke har nevnt det foer saa er Rafaela 19 aar og kjaeresten til min bror. Julia er altsaa da min snart 17 aar gamle kusine. Vi tre er livets sproeste! Men det beste kommer i morgen...
Da blir jeg med Julia hjem til Brasilia som er hovedstaden. Det blir muligens min eneste sjangse til aa oppleve hovedstaden dette aaret saa jeg gleder meg veldig. Det blir en 7 timers biltur med 5 i bilen. Daniel kommer ogsaa min siden det ikke er plassen i bilen tar han buss paa tirsdag. Om ca 10 dager tar jeg og han buss sammen tilbake. Jeg satser paa et kjempeopphold i Brasilia og alt den har aa bringe. En visstnok nydelig by og naa skal jeg pakke, levere 6 filmer, dusje og erobre en klubb i sentrum!

Fred ut! Kos deg i slaps, hagl, snoe, regn, vintersko og forkjoelelse. I mens kan jeg jobbe med myggstikkene mine!

(PS: Naa er jeg halveis i Brasil. 5 1/2 mnd overstaatt og 5 1/2 mnd igjen. Tiden gaar fort naar man har det goey!)

Gaardshuset vaart

Kjempe moell!

The Hot Chicks

Kuer. 500 av dem!

Alessandra, Daniel og gringoen

Spinning i "oppoverbakke" og dytting maatte til.

Litt kjipt aa bomme paa brua. Vi brukte 45 minutter paa aa komme opp igjen.