onsdag 14. januar 2009

Hope svimer av og utvikler diabetes

Joda, det kommer den dagen i alles liv hvor ting svartner litt for en. Jeg har selv ventet paa dagen hvor ting bare skulle bikke over. Dette er historien om da Kristine svimte av i en glassdoer paa JK Museet i Brasilia...

Vi bestemte oss den dagen (onsdagen) for at vi maatte ta en titt paa byen. Se paa bygninger og statuer av menn som sikkert en eller annen gang hadde gjort noe heroisk og kjedelig. Saa langt syns jeg Brasilia er en meget pen by. Mye groent, biler som stopper (meget uvant) og flotte og moderne bygninger. Vi var en del folk den dagen for vi hadde besoek og var 7 stk fordelt paa 2 biler. Vi ankom et monument jeg hadde sett et par ganger foer. Det var monumentet til Brasillias grunnelgger som har et horribelt navn aa skrive saa vi kaller han for JK, som er forresten det museet heter. I likhet med mange andre monumenter i verden var dette av typen walk-in og kikket paa gamle Brasilia ting, spesielt av den foerste presidenten. Det tok litt tid foer jeg skjoente hvor vi virkelig var. Var vi paa antikkutstilling eller kunstmuseeum eller hva var greia? Det var for det meste diverse originale dokumenter brukt av presidenten, med diverse messingskilt ved siden av som forklarte hva det var. Jeg maa si jeg syns det var litt kjedelig. Her stod vi aa saa paa medaljene til en Brasilianer som doede for flere aar siden. Jeg kjente jeg var veldig toerst, men det var vi vel alle. 30 grader og lav fuktighet. Jeg fikk litt vondt i magen og kunne gaatt for en kald dusj. Jeg tok hendene ut og inn av lommene i ett kjoer og visste liksom ikke helt hvor jeg skulle gjoere av verken meg selv eller hendene mine. Det beste var vel aa gjoere som de andre gjorde. Kose seg! Jeg begynte aa bli litt frustrert over at ingen sa noe til meg og jeg ble liksom litt henende etter. I et vindu var det utstilt en haug med brosjer (hvis det er et ord) og alle pekte paa det de syns var finest. "Chris , hvilket syns du var finest?" Jeg slengte ut armen og pekte paa en som garantert saa helt grusom ut.

Vi gikk gjennom biblioteket og jeg fikk grusomt vondt i magen og fikk lyst til aa rulle meg paa gulvet slik man ofte faar lyst til naar man tror magen gaar i lufta. Da vi gikk inn i neste rom kjente jeg at pulsen min ble hoey og jeg mistet blod i hodet sakte men sikkert. Du vet den foelelsen naar du reiser deg for fort eller strekker deg paa sengekanten. Jeg ville sette meg. Det stod jo fire sofaer der. Saa saa jeg paa skiltet "Vennligst ikke sitt her!" Hva i alle dager var de da til? Vi gikk rundt et spisebord for aa kikke i et nytt vindu. Jeg gikk bak Daniel og tok meg selv i aa gripe han i skulderen. Han reagerte ikke og det var helt greit. Jeg pustet dypt aa hoeyt med munn og nese og telte til 5 hver gang. Spraaket mitt koblet ut. Jeg fikk litt lyst til aa si at jeg snart kom til aa gaa i bakken men jeg klarte det ikke. Og dessuten, hva skulle de gjort med meg? Lagt meg i bakken? Jeg lukket oeynene for aa unngaa anstrengelse. Daniel og Julia gikk gjennom doera til neste rom mens jeg og Anna Paula (moren til Julia) ble staaende i vinduet aa glo. Vel, det var ikke mye jeg glodde paa. Jeg kjente at jeg mistet litt kontroll over armer og ben og mistet braatt synet. Rullet oeynene mine bakover naa? Sinnsykt noia for de som stodd aa saa paa da! Jeg knep igjen og aapnet om igjen og om igjen flere ganger og jeg brukte flere sekunder paa aa beholde blodet i hodet. "Videre?" hoerte jeg Ana Paula si, og videre var liksom et veldig vanskelig ord. Hun gikk gjennom doera og jeg fikk synet tilbake. Jeg slapp glasset og begynte aa gaa etter mot doera. Aa gaa var ikke det jeg ville. Det var jo Bambi paa museum og det foeltes som jeg hadde drukket en tequila for mye. Jeg gikk en meget stygg catwalk, holdt godt fast i doerkarmen og kom fram til det neste vinduet hvor de andre var. De stod aa stirret paa en 50 aar gammel kalkulator og da tenkte jeg at livet virkelig hadde naadd sitt nullpunkt. Jeg som har stroeket i matte i 12 aar paa rad og greier! Oeynene mine sviktet igjen og jeg fikk litt panikk da de andre begynte aa gaa videre. Egentlig ville jeg bare ikke bevege meg fordi jeg ville fremstaatt som inni-hakkfjell-drita og fordi jeg rett og slett ikke kunne. Null sjangs! Jeg slapp glassvinduet og fulgte etter saa godt jeg kunne. Beina mine plasserte seg der de ville og jeg klarte ikke holde liv i meg selv lenger. Jeg tok 3 skritt i en svart og underbevisst verden og de paafoelgende minutter er meget uklare. Naar jeg falt slo jeg hodet i en glassdoer som stod aapen og det gjorde helt hinsides vondt og jeg "vaaknet" liksom litt i fallet, saapass lite at jeg var borte igjen naar jeg landet. Det sang i hodet. Jeg falt bak doera og ble liggende i hjoernet.

D.v.s det var ikke lenge jeg ble liggende. Ana Paula og Julia tok meg i armene og proevde aa dra meg opp. Jeg trodde jeg droemte. Jeg ville vaakne naa. Det fikk da vaere grenser! Det var som paa film hvor de setter kameraet paa gulvet og en haug med folk staar over og roper paa en. Det var bare ekko. Jeg husker jeg sa "Foi bom!" da jeg ble dradd opp av gulvet. "Foi bom" betyr 'Det gikk bra.' Av det jeg oppfattet av omgivelsene stoppet hele museet opp. Alle saa paa og alle kom loepende. De satten en stol midt i lobbyen hvor de satt meg fra seg. Alle proevde aa faa kontakt med meg. "Kris! KRISS!!" De holdt meg i armene og tok meg i fjeset. Jeg sa ikke noe. Hva ville de liksom jeg skulle si? Jeg begynte aa riste, men det var bare maks 5 sekunder som om hele kroppen var i krampe. Det var forresten ikke noe jeg var oppmerskom paa selv, men jeg fikk hoere det etterpaa. Jeg sovnet. Jeg droemte godt om havet og fisking tidlig om morgenen og soloppgang i norske fjorder. Alt av ubehageligheter var borte. Det kjentes som jeg hadde sovet borte i flere timer da jeg kom til meg selv igjen. Hodet mitt laa langt bak og jeg saa rett i taket. Jeg begynte aa lure paa om jeg bare hadde falt inn i den posisjonen eller om noen hadde lagt hodet mitt bak for aa forsikre seg om at jeg pustet skikkelig? Jeg brukte store krefter paa aa heve hodet mitt opp i normal posisjon og bakerst av alle saa jeg rett i oeynene paa en 6 aar gammel jente med en oransje slitt t-skjorte. Jeg saa henne retti oeynene og ble veldig flau og lei meg over at hele museet, tiden og folkene maatte sirkulere rundt meg. Jeg stirret helt til hun gikk sin vei.

Det begynte aa gaa bedre med kroppen og sjefen som tilfeldigvis oppholdt seg i samme rom under episoden, kom med et vannglass. Jeg foelte meg mer oppegaaende naa. "Jeg kan gaa naa." sa jeg paa engelsk siden det var det spraaket jeg hadde i hodet og fordi Julia og Jáuvi (en av de besoekende) snakket engelsk. Det kom ikke paa tale og jeg ble litt frustrert over at ingen trodde meg. Jeg ble loeftet opp etter armene og i skrivende stund er selve prosessen full av svarte,blanke hull jeg ikke husker. Men Ana Paula tok meg i armen og foerte meg tilbake til rommet med sofa, mens mengden hang paa som en hale. Jeg tror Daniel holdt meg i den andre armen, men overbevist som jeg var om at jeg skulle gjoere det selv, hadde jeg revet meg loes. Jeg bla lagt ned paa en sofa og jeg kjente at Daniel tok av meg skoene og loeftet opp beina mine. "Men det er jo ikke lov aa sitte her." sa jeg. "Det gjoer ikke noe." sa Julia og satt seg ned ved siden av. Det verket grusomt i hodet etter der hvor jeg slo meg. Heldigvis bloedde jeg ikke. Jeg kjente etter og fant hevelsen og smerten ved hoeyre kinnbein og litt lenger oppe i panna. Selv om jeg visste at jeg ikke bloedde kom jeg ikke over tanken paa at det maatte vaere et saar et sted. Hvorfor skulle det ellers gjoere saa sykt vondt?

"Kris, stop it! You´re not bleeding!" sa Julia. "I know. It feels huge!" Jeg fikk mer vann og en serviett full av isbiter til kulen min og det var saa kaldt at det gjorde vondt. Det var ikke mye folk igjen da. Det var for det meste de jeg kjente og de som jobbet der. Vakter og direktoeren og en besoekende som var sykepleier. De andre ble nektet adgang og vakter stod ved doera. Jeg foelte meg mye bedre paa rekordrask tid men var jo likevel veldig oer. Julia satt seg ned ved siden av. "Kris, what did you do?" "I think I passed out. And I hit my head in the door." Jeg ble glad for at hun satt ved siden av, saa meg i oeynene og holdt meg i haanden. Jeg hadde fullstendig glemt portugisisk saa engelsk gjorde godt. Rundt meg kunne jeg hoere folk snakke: "Guri, saa skummelt","Det saa ut som hun ikke fikk puste!" og "Stakkars jente. Jeg ble livredd jeg." Jeg saa rundt paa alle folkene. Jeg skammet meg over aa lage saa mye oppstyr. Det var vanskelig aa ikke massere saaret og jeg gned meg i oeynene for aa skjerpe dem. "Kris, please don´t ever scare me like that again, OK?" Hun tok seg til brystet og knep handa mi og jeg ble litt lei meg og samtidig veldig glad for at hun brydde seg saa mye som hun gjorde. "I´m sorry, and I promise you, this was the last time. And the first. But there´s a first time for everything I guess..." Hun lo! Jeg var morsom. "But seriously, you couldn´t even breathe." Jeg ble litt forskrekket for jeg hadde da ikke hatt pusteproblemer. "I couldn´t?" "NO, your face and your chest got all desperate for air and it looked like you couldn´t breathe." Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde hatt noe pusteproblemer i det hele tatt. Jáuvi kom bort og la hodet mitt opp til taket og sa jeg maatte puste skikkelig. Jeg ble litt irritert og sa til meg selv at jeg pustet sikkert bedre enn han gjorde akkurat naa. Selv om jeg visste hva som hadde skjedd maatte jeg spoer Julia for aa hoere hennes side. Det virket som det stemte det hun sa. Hun la handa si paa kinnet mitt og sa jeg burde hvile oeynene men jeg foelte meg igrunn ganske pigg. Hun reiste seg og fortalte de andre hva vi hadde snakket om. For hvert blikk jeg moette fikk jeg et smil tilbake. Jeg krysset armene og foelte meg igrunn pigg nok til aa sette meg kanskje gaa videre til og med. Jeg proevde aa sette meg opp. Jeg ble grepet i skuldrene av direktoeren som stod bak meg. "Bare bli liggende du. Du skal ingen steder!" Det hadde gaatt naermere 30 minutter siden jeg falt og med alle isbitene og vannet og avslappingen ville jeg bare opp. Haaret mitt var klissvaatt av isbitene og jeg var rimelig sikker paa at kinnbeinet mitt var dobbelt saa stort som det andre. Jeg saa paa Daniel. "Kris Kris Kris Kris..." sa han mens har ristet paa hodet og gliste. Julia satt seg ned til meg igjen. "Kris that was not fun. I completally forgot to breathe girl!!" Jeg maatte smile. "Hey so did I. We rock!!" Hun lo enda en gang og ga meg en high5. Jeg proevde aa vaere morsom for aa lette paa stemningen. Jeg fant fram kameraet i lommen. "Det er synd det ikke er lov aa ta bilder her inne."

Jeg fikk beskjed om at vi ventet paa ambulanse personale som var tilakalt. Ambulansepersonale? Til hvem? Meg? Jeg hadde det fint. Jeg besvimte, drakk vann og slappet av og ville paa beina. Det var da ikke noe galt med meg. Nok en gang ble jeg litt frustrert over at det bla lagd storm i et vannglass, standard prosedyre eller ikke. Etter aa gnid meg i fjeset en stund kom det en mann og en dame i uniform inn doera. De begynte aa spoerre spoersmaal om hva som skjedde og slikt og jeg la inn en insats paa den portugisiske fronten. Hun spurte Julia om jeg hadde helsekort og ID. Det laa i bagen og det var litt surt. Men det gikk uten problemer. Jeg visste hvem jeg var og Ana Paula visste hvem foreldrene mine var. De spurte om slike ting hadde skjedd foer, var jeg allergisk mot noe, hadde jeg en sykdom eller hadde jeg spsit eller drukke for lite i dag? Svaret var alltid nei. De tok blodtrykket mitt og den testen bestod jeg. Saa lyste de meg i oeynene for aa kikke meg oppi hjernen og det var ikke saa kult for jeg hadde jo brukt 40 min paa stille de i fokus og maatte begynne paa nytt igjen. Saa ville de maale blodsukkeret mitt og stakk meg i fingertuppen. Akkurat der hvor jeg hadde et kutt fra foer. Typisk! Resultatet feide meg av banen. Glykose nivaat i blodet mitt laa paa 69 som er veldig lavt i og med at det er noe med 90 eller noe som er vanlig tror jeg. Doktoren fortalte at besviming og lavt glykose-nivaa kunne vaere tegn paa utvikling av diabetes type 2. HVA? MEG? Utvikle diabetes? Jeg har da aldri i mitt liv klart aa utvikle noe som helst. Ogsaa jeg som drikker kaffe og greier. Lavt blodsukker. Jeg foelte meg skuffet over meg selv. Hva hadde jeg gjort galt som gjorde at jeg begynte aa utvikle diabetes? Og kaffi som inneholder en haug med stoffer som forhindrer nettopp det og greier, tenkte jeg og gikk rett til pessimismen. Jeg foelte meg som en 50 aar gammel mann som nettopp hadde faatt beskjed om at han hadde kreft. Man synker liksom litt. De voksne og ambulanse folka fylte ut papirer og pratet mens jeg gned meg i oynene. Da de gikk ut fikk jeg lov aa sette meg. Jeg foelte meg veldig veldig glad plutselig. Jeg foelte meg veldig tatt vare paa. Uannsett omstendigheter liksom! Jeg satt og smilte og prata og spoekte og sa at vi gjerne kunne komme oss opp og ut for min del. Julia tok meg i hendene mens Daniel fikk skoene mine paa og jeg gikk ut paa egenhaand som om jeg hadde vaert i toppform hele dagen. Ana Paula ville hjem aa hente lommeboka mi for ID og helseforsikring og den slags. De andre ble med bortsett fra Julia og Jáuvi som ble med meg til legevakten i ambulanse.

Jeg skjoente jo det at var normal prosedyre og at man maatte til sjekk etter man hadde besvimt og den slags men jeg foelte meg ganske sjekka allerede. Paa vei til ambulansen sprang jeg i forveien for aa ta bilde av baade bilen og museet. Jeg saa takk til alle som hjalp til og fikk deretter beskjed om aa legge meg paa baara. Jeg laa der og holdt paa aa sovne troett som jeg var men soerget for aa holde praten igang. Ingen av oss tre hadde tidligere vaert i en ambulanse saa det var jo en stor dag for alle sammen. Vi ankom legevakten og hoppa ut. Inn doera fikk jeg bare lov aa ta med meg en og jeg ble litt skuffa da Julia valgte aa vente utenfor. Jeg satt paa en stol ved enden av seng i gangen. I sengen laa en eldgammel mann men blaaetaer og morfin drypp og armene fulle av bandasjer. I gangen! Alle slags syke folk spaserte rundtom og de kunne bare forlatt hele byggett om de oensket. De ansatte hadde ikke uniform og det var litt vemmelig. Venterommet var stort og smekkfullt og jeg ventet i 20 minutter med hodet i hendene. Endelig slapp jeg til og ble geleidet fram og tilbake mellom to rom for aa gjoere det samme om igjen og da de maalte glykose-nivaaet mitt en gang til, var det normalt. En lege kikket meg i oeynene og slo meg paa beina og litt saann foer jeg fikk bommull rundt finger nr 2 og tillatelse til aa gaa, frisk som en fisk. Ana Paula og Daniel kom og hentet oss tre og vi brukte to timer paa aa kikke paa et par byggninger og museumer og plasser. Kjoerte rundt i sola1 Jeg var mega sulten! Hadde jo ikke spist paa 6 timer. Likevel sa jeg nei da jeg fikk spoersmaalet. Jeg var i god form og syns det var kos aa bare gaa aa tusle litt. Da vi kom hjem loep jeg rett i dusjen. Da jeg kom ut igjen sa Julia at han var saa bekymret for at jeg kunne finne paa aa gaa paa trynet der inne. Rene klaer, god mat, god film og tidlig til sengs...!

En uforglemmelig opplevelse!

1 kommentar:

Tone Marit sa...

Jaja, Kristine! Da e'kje måte på ka du klare å rota deg borti! ;)
Syns litt synd på deg, ja. MEN, du fekk i da minsta - ikkje berre sitta - men faktisk LIGGA i sofaen som ingen andre får bruka. ..besviming e bra triks da, ser eg. Til og med ambulanse fekk du kjøra! ;)

Da ser ut so du kose deg mykje fremdeles, da e eg glad for!
Glad i deg, tøtto!