mandag 15. september 2008

Til Framnes...



Eg forlot Framnes 16 juni 2008 etter 10 mnd med felleskap, rutiner, latter, taarer, drama, Gud og tilsyn. Det er en salig og herlig blanding og har du vaert der en gang er du for alltid knyttet. I generasjoner har familien Hope vaert paa Framnes. Min tippoldefar var den andre rektoren paa skolen da det fortsatt var ungdomskole. Min oldemor og min bestemor gikk paa denne skolen. Pappa var laerer paa Framnes i syv aar og mitt foerste aar er unnagjort. Bare fordi jeg forlater halvoeya i 14 mnd betyr IKKE at jeg ikke vil tilbake. Jeg maatte bare ut i den verdenen som ligger utenfor parkeringplassen. Noen mener jeg tok litt hardt i men nok om det. Paa Framnes faar man paafyll paa mange fronter; idrett, kristendom, venner, mat, innblikk og perspektiv og man oppdager sider av seg selv man aldri trodde man hadde. Mange Framnesinger er "samme ulla," baade i tro,verdier og diverse andre meninger noe som gjoer det enklere for hver enkelt elev aa foele seg hjemme. Derfor blir ogsaa 290 elever utrolig flinke aa passe paa hverandre og det tar ikke lange tiden for vi alle kjenner hverandre ganske godt.

Framnes er en egen verden. Her i Brasil er det ogsaa en egen verden. Mens jeg bor her legger jeg merke til flere ting som er "internasjonalt." Som fins i alle verdener, ogsaa paa Framnes. Alle kan le, alle kan graate, alle kan hjelpe hverandre og iblant kan mennesker bli saa glad og saa overfyllte av glede og medmennesker at de ikke vet hvor de skal gjoere av seg. Man samler opp en haug med energi man ikke blir kvitt. Paa Framnes kan det bli noe problematisk om disse hormonene skulle begynne aa boble etter innetid, siden du da med noeye deg med aa loepe fram og tilbake til vaskerommet ettersom du ikke kommer deg noen andre steder. Men om du banker paa doera ved siden sitter det garantert et koselig menneske der som syns at det ville vaert kult aa vaere med deg akkurat da. Paa Framnes holder vi sammen og vi kommer ikke naermere hverandre (verken fysisk eller psykisk) og den ulla som holder oss sammen er Pappa!

Jeg vil tilbake til halvoeya hvor kjaerlighet sprenger alle grenser og atmosfaeren ligger tjukk og beskyttende rundt hele skolen, slik at kjaerlighetslufta aldri slipper ut. I motsetning til ozonlaget hvor oksygenet har faatt drive i strie stroemmer en stund men saann er det. Om jeg kommer tilbake er det administrasjonen paa Framnes som bestemmer. Forhaapentligvis kommer jeg tilbake om 11 mnd. Hva var vel et aar uten Hope paa Framnes?

Naar de soekjer meg, skal de finna meg.
Ja soekjer de meg av eit heilt hjerta, lèt eg dykk finna meg,
sier Herren. Saa vil eg venda lagnaden dykkar og samla dykk fraa
alle dei folk og stader som eg har drive dykk bort til, lyder ordet
fraa Herren. Og eg vil la dykk koma heim att til den staden
eg foerte dykk bort ifraa.
-Jeremia 29,13/14-

3 kommentarer:

Anne Severine. sa...

Du sett ord på det eg så lenge har ønska å kunne forklart! Gler meg til du kjem tilbake:D

Tone Marit<3 sa...

Ååå..Da va bra beskreve, Kristine:)
Godt du kose deg i Brasil, og me kose oss masse her òg! Ser ut te å bli eit bra år!
Men da e klart da blir grådig kjekt å få deg attende!!:D

God natt, min skatt :)

Synnoove sa...

=D Kristine!! Me savne deg her på halvøya... Men da va veldig kjekt å lesa bloggen din, du skrive bra :) Så må du kosa deg masse vidare;) Da blir kjekt når du komme tilbake i 3.klasse:)
STOR klem!