lørdag 20. juni 2009

Amasonas kalender 2

Mandag 18.Mai
Egentlig skulle eg opp tidlig i dag (klokka 05.30) for aa bade i et kaldt vann og for aa vaakne og slappe av med meditasjon som guiden skulle vise. Jeg klarte aa staa opp saa jeg var oppe ca halv 8 og gikk til frokost sammen med de andre. Det er alltid godt med frokost! Saa gjaldt aa gjoere seg klar for tur. Vi gikk i to grupper. De som var klare til aa gaa og de som ville vente. Jeg dro foerst. Etter aa ha gaatt paa kjerrevei en stund gikk vi inn i skogen. Vi fikk mange strenge taler om aa vaere obs paa hvor farlig dette var. Vi maate se hvor vi traakket og hvor vi holdt oss. Etter en stund kom vi fram til en foss hvor vi badet i den sterke stroemmen. Var deilig aa kjoele seg ned. Dramatisk ble det da knuten paa bikinien min gikk opp. Vi trasket videre oppover i grupper og kom fram tidsnok til lunsj. Ikke lenge etterpaa dro vi ut igjen paa ny tur. Vi maatte ha med oss lommelykter denne gangen. Vi skulle gaa i huler. Denne gangen var skogen mye tettere og stien var bratt og sleip. Det gikk mye nedover. Hele veien hoerte vi pappegoeyer i tretoppene. Vi naadde bunnen hvor det var en hoey foss med en hule bak. Vi fant fram lommelyktene vaare og moette paa mange mange flaggermus og store og mange edderkopper i fjellsiden. Vi gikk ikke mer enn to svinger innover i det ankeldypet vannet foer vi ikke fikklov aa gaa lengre. Dypere inn fantest vampyrflaggermus, jaguar og skorpioner. Kjipt for han som maatte finne det ut! Et par svinger senere naadde vi en ny foss hvor vi tok tidenes kuleste gruppebilde. Etter at de som ville hadde dusjet i fossen, tok vi alle paa oss bukser og fant fram lommelyktene for aa begynne paa tilbake turen. Det ble meorkt paa bare et par minutter. Det gikk kraftig oppover og det var litt kick aa hoere lyder i moerket man ikke visste hva var. Omsider naadde vi bussen ved hovedveien og det var herlig aa slappe av med air-condition etter 10 timer med trasking. Vi fikk oss alle en god dusj og kveldsmat. Ca klokka 9 kom det en gjeng spankulerende vi alle hadde gledet oss til. De skulle vise oss dans og laere oss deres steg. De var utrolig flinke! De var 5 stykker og var bare 12 til 20 aar gamle. Vi danset med dem alle sammen. Foerst jentene og saa guttene. Etterpaa stemte vi paa hvem som var best og Tabita og Sebastian vant. Gratulerer! Vi hadde paa det tidspunktet blitt ganske troette for vi hadde jo sovet lite og vaert paa farten hele dagen. Paa denne turen kommer jeg sikkert til aa miste flere kilo enn jeg gjorde med 9 mnd paa treningsenteret. Paa kvelden var vi en del folk som tok med oss gitar ned til bassengkanten. Der stemte vi i! Klokka 12 ble vi sendt til rommene vaare. Jeg, Tuva og Cecilia hadde det goey med aa synge. Vi snakket norsk og dansk og litt svensk sammen og det var ganske artig aa hoere hvor mye som er likt mellom Norge og Danmark. Julesanger for eksempel. Men naa sover de saa jeg maa vel slukke. I morgen skal vi ut i baat! :)

Tirsdag 19.Mai

Vi forsov oss! Joy! Det var ikke saa mye da saa vi fikk likevel spist, pakket og vi slapp aa vaere sist til bussen. Vi kjoerte i 2 timer tilbake til Manaus for aa rekke baaten som ventet paa oss. Etter en smule souvenir shopping ved vaart gamle hotell fordelte vi oss alle paa de to baatene, "Jacaré" og "Anaconda." Naermere 30 personer per baat. Vi kjoerte ut av Manaus og oppover elva til 'The Meeting of the Waters.' Der hvor det blaa vannet moeter det brune. Vanvittig kult! Vi kjoerte leeeenge. Saa var det lunsj. Alt av spising ble gjort paa en baat nummer 3. Frokost, lunsj og middag. Naar vi skulle spise, toeffer bare den andre baaten inntil oss, vi knytter dem sammen og spiser der. Siden vi er to baater bytter vi paa annenhvert maaltid om hvem som faar spise foerst. Vi spilte mye gitar paa baaten. Vi fortalte masse historier. Vi lo veldlig mye. Det var herlig aa komme igang. Paa ettermiddagen gikk vi alle ut i noen smaa motordrevne kanoer. Vi ble kjoert inn i skogen blant traer, vann og lyder. Vi saa til og med et dovendyr i toppen av et tre. Da tenkte jeg pa Bruno. Dovendyr paa portugisisk heter 'pregissa' som betyr 'lat', noe vi kaller Bruno for hjemme. Vi fortsatte gjennom skogen. Vi proevde aa ha et noenlunde mellomrom mellom hver baat, men likevel luktet det sterkt bensin. Da vi kom ut paa den andre siden traff vi paa en baat full av skoleelever som vi stoppet og snakket med. De var morsomme! :)
Det tok lang tid aa komme tilbake til baaten igjen, men det var en herlig tur. Vi dro igang herlig allsang i baaten vaar. Det begynte med 'Can you feel the love tonight' og naadde helt opp til 'Stand by me.' Vi lo saa hardt at Anna og jeg braatt ble plutselig tissetrengte. Det var moerkt naar vi kom fram og vi var slitne. All synginga vettu. Baatene ble staaende ved siden av hverandre og plutselig fikk vi en alligator ombord. Jôstafa hadde plukket opp en fra vannet som alle fikk holde. Stilig! Saa ble det kvelds og vi var jo sultne.
Uheldigvis for vaar baat maatte vi spise som nummer to. Vi rigget opp hengekoeyene ganske tidlig. Det vil si vi visste vel ikke hva klokka var. Noe av det foerste vi fikk beskjed om paa turen var aa ikke gaa med klokke for naa skulle vi bare foelge vaart biologiske kroppsur. Derfor spiste vi naar vi var sultne og la oss naar vi var troette. Det tok en stund med disse hengekoeyene men det var verdt det. Ganske koselig aa ligge her. 4 netter slik lover bra! :)
Natta...

fredag 19. juni 2009

Paraiso Amazônia

Naa skriver jeg. Naa har vi PC og naa kommer ogsaa bildene fra den siste mnd som inneholder baade det ene og det andre. Akkurat naa tar vi med oss aarets hoeydepunkt. Amasonas turen!
Om jeg skulle skrevet et slagord for Amasonas saa maatte det ha hoert slik ut:

The Amazon Forrest - You thought you had seen
it all

Til aa bare vaere 17 aar har jeg sett mye og opplevd mye. Jeg har vaert i Auschwitz i Polen, bodd en uke i Frankrike, jeg har badet i Mexico-gulfen, jeg har tatt t-bane i New York og kjoert fra Soegne til Ulsteinvik paa 15 timer. Men det stoerste kicket jeg kan huske aa ha opplevd er aa gaa gjennom en stummende moerk regnskog med bare en lommelykt aa foelge etter. Aa hoere lyder i skogen man ikke visste hva var. Aa vente paa at pirayaer skal bite paa kroken. Aa svoemme om kapp med rosa delfiner og aa ta et stup uti elva med en regnbue i bakgrunnen som strekker seg over hele himmelen. Litt som i Disney-filmer!
Turen var bokstavlig talt fylt med blod, svette og taarer og jeg fikk moete igjen gamle kjente og nye herlige mennesker. Noe av det deiligste jeg opplevde var fred og ro. Mange voksne (saerlig tenaaringsforeldrene) vil vel si at 50 ungdommer paa tur vil vaere et mareritt men hu hei saa greie vi var. Det var helt rolig. Ingen lyder. Ingen mopeder eller fester som holdt med vaaken. Jeg trengte ikke tenke paa ting jeg maatte gjoere eller kjoepe eller steder jeg maatte dra. Jeg trengte ikke bekymre meg for stand-up manus, Framnes papirer eller farlige voldteksmenn paa gata. Vi bodde paa en baat i 5 dager. Hvilken fred. Aa ikke ha noenting aa tenke paa. Man slipper teknologi og alt mulig annet som gjoer hverdagen mer komplisert. Jeg satt i en hengekoeye paa elvebaat midt utpaa Rio Negro aa spilte gitar. Jeg kan ikke huske sist hvilepulsen min var saa lav. Den dagen glemmer jeg aldri!

16 til 24 Mai var jeg i Amasonas sammen med over 50 andre studenter og ledere. Vi var innom baade 5 stjerners hoteller, moteller, baat og kano. Det ene bedre enn det andre. Jeg skrev dagbok for turen, hver dag og jeg vil derfor legge ut et innlegg for hver dag som en kalender paa en maate. I og med at jeg ikke har saa mye tid igjen og ogsaa mye annet jeg har lyst aa fortelle, legger jeg ut to dager om gangen. Saa slipper jo ogsaa dere aa vente saa mye.
Bildene varier veldig i kvalitet grunnet kameraet mitt som synger paa sitt siste vers. Blitz, lys, moerke, bevegelser har ogsaa mye aa si og naa som jeg kom hjem aa saa dem var det mange pene bilder som var blitt oedelagt av daarlig teknologi. Men men. I hodet mitt er minnene ihverfall helt klare og det er det som er viktigst. Her kommer dagboken fra Amasonas ekspedisjonen 2009!

Loerdag 16.Mai
Jeg er troett, klokka er 02.00 og jeg maa legge meg. Det virker som evigheter siden jeg dro fra Montes Claros. I gaar kveld kjoerte naboen meg til busstasjonen halv 8. José var ogsaa med. Jeg tok bussen til Belo Horizonte og var framme ca 04.00. Der tok Belo Brasil (Mariana) meg imot og vi tok taxi og buss til flyplassen Confins. Derfra gikk flyet mitt klokken 07.30. Det var ganske kjedelig og lenge og vente. Rart jeg ikke traakket hull i gulvet til slutt. Jeg maatte mellomlande i Brasilia og der skulle jeg bytte fly. Det gikk ganske fort igrunn.Ogsaa fant jeg en dal andre utvekslingstudenter. Eller rettere sagt, de fant meg. Paa flyet til Manaus sov jeg mye. Jeg proevde ikke engang. Bare slukna i et kjoer. Derfor gikk jeg jo glipp av all maten. Kjipt! Ca klokka 13.00 landet vi i Manaus. Et par hadde allerede landet. Vi ventet og ventet paa at alle skulle komme. Jeg fant Tabita og sammen med Tahoma og Jeanine, spiste vi. Ikke lenge etter gikk bussen til hotellet og der ble vi alle fordelt paa rom. Jeg kom sammen med tre kjekke jenter, Anna, Anna og Barbara. Vi hadde det goey! Klokka 7 var det middag og ingen av oss hadde spist et skikkelig maaltid paa 24 timer saa vi heiv innpaa. Morsomt ble det da vi skulle plukke dessert. Vi fire jentene paa bordet (Tuva, Tabita, Anna og meg) hadde en middagstallerken hver som vi fylte med dessert av alle slag. Litt flaut naar vi kom baerende paa hele bufféen til bordet vaart, men det er jo dumt med rester. Rett etter vi alle var ferdig, samlet vi oss i et moeterom for litt orientering. Det var Bernardo (lederen for turen) som snakket. Han snakket om alt vi kom til aa oppleve og se og mye goey. Det fikk fram en gnist i oss alle. Vi fikk ogsaa utdelt vaare superkule tur-skjorter. Til slutt skulle Wilson si noen ord. Amasonas ekspert og journalist. Saa fikk vi alle utdelt boken hans og han signerte min. Vi fikk en times fri foer vi alle maatte ut i bussen klokken 23.oo. Vi skulle paa fest. En skikkelig Manaus fest. Litt saann karneval aktig. "Saa lenge jeg slipper aa danse, blir dette bra," tenkte jeg. Men vi danset og ble ordentlig svette alle sammen. Det var en ordentlig toppers kveld.
Naa slukner jeg. Natta!





Soendag 17.Mai *Hipp*Hipp*
En 17.Mai jeg aldri har sett maken til. Vi stod opp fra vaare deilige senger klokka 08.00 og alle fire var ferdige aa dusje 1 time senere. Hoerer jeg applaus? Vi fikk oss den beste frokosten jeg har faatt i meg noen gang. Hvert rom sjekket ut og vi kom oss i bussen. Vi var foerst innom teateret i Manaus. Et praktfullt palass som fikk Grieghallen til aa se ut som et skur. Vi fikk en guidet tur gjennom byen, riktignok i gjennom bussvinduet men vi hadde jo air condition. Senere var vi innom naturvitenskapelig museum og saa stygge fisker, pene sommerfugler og digre edderkopper. Vi kjoerte til slutt innnom kjoepesenteret siden alle trengte diverse. Saerlig lommelykter! hehe(internt).
Det tok oss alle 1 time aa finne en minibank som tok kortene vaare men vi klarte det til slutt.Troette og svette kom vi oss ut til bussen hvor to og en halv times tur opp til byen Presidente Figueirdo, ventet. Ca halv 8 var vi der og vi fikk en times tid aa tilpasse oss rommet foer middag. Rommet vaart var varmt. Og fullt av gresshopper. Og doen var tett. Ellers var vi veldig fornoeyde. Middag var godt. Det hadde jo gaatt nesten 6 timer uten mat. Paa kveldstid samlet vi oss ved bassenget og hoerte paa Bernardo og de to guidene Edilson og Jostafa som snakket om alle de forferdelige dyrene vi kunne moete paa. De fortalte historier om anakondaer, jaguarer og indianere. Ikke at de er dyr, men...farlige paa sin maate. Vi ble nervoese hele gjengen. Vi fikk hoere en del om indianerene (som vi forresten skal besoeke) og de er interessante. Etter vi sa god natt ble et par av oss sittende igjen aa prate med lederen Rafael og en del folk fra New Zealand og Australia. Det var herlig aa faa praktisert litt engelsk. Naa er klokka 1 og jeg stuper. Jeg tror jeg skal opp klokka halv 6 for aa bade. Blir bra! God natt!
Heia Norge! ;)
(PS: Tabita og Tuva og jeg gaulte paa 'Ja vi elsker' paa bussen. Nasjonalister altsaa!)

mandag 1. juni 2009

Helga og de siste 30 dager.

Lan hus i igjen... *stoenn*. Men de har veldig gode stoler her!

I helge var jeg i Belo Horizonte for et siste (og andre) treff for utvekslingstudentene i Minas Gerais regionen. Det var igrunn veldig aalreit. Litt hektisk siden jeg akkurat hadde kommet tilbake men jeg koste meg. Vi var 10 studenter og 3 ledere som bodde paa et motell (sesc som det heter paa portugisisk) hvor de har tennisbaner, fotballbaner, festlokale, bassengannlegg +++. Vi pratet om hvordan aaret hadde gaatt, hvor forferdelig det skulle bli aa dra hjem osv osv. Jeg traff igjen 4 av jentene som var med til Amasonas 5 dager tidligere. Koselig, men det ble jo ogsaa siste gangen. Heldigvis ser jeg jo Tabita igjen naar vi drar sammen tilbake i juli. Derimot ser jeg jo ikke Anna, Jorun, Lukas, Hannes eller noen av de andre igjen. Jeg kom hjem ved midnatt i gaar men sovnet ikke foer klokka halv 4. Jeg sover daarlig om dagen, ogsaa i helgen. Akkurat som om Amasonas har satt et moenster i meg jeg ikke klarer aa opprette igjen.

Lederene fra Amasonas har forresten opprettet en blogg fra turen. Trykk her.
Det er jo portugisisk men fine bilder :)

Jeg drar fra Montes Claros om 31 dager og begynner nok aa tenke paa pakke meg ut av rommet om ikke altfor lenge. Jeg har fortsatt ikke begynt aa grine. Men jeg er heller ingen griner av meg saa kanskje jeg aldri begynner.

Forresten har et fly forsvunnet i Atlanteren. Det skulle fra Rio til Paris paa soendag. Carol (ei venninne) dro til Paris fra Rio paa loerdag. Heldig gris!
For to aar siden kollapset et fly fra Manaus til Brasilia midt over jungelen. Det kan virke som Brasil har alvorlige flyproblemer. Det kan bli spennende dette!

I dag hadde vi fri fra skolen. Midt i blinken for jeg er ikke i form. For skole altsaa. Rimelig utslitt av lite soevn og mye reising. Jeg haaper aa ta en langhelg i Brasilia neste uka for aa se Julia og Rebecca en siste gang. Kanskje Daniel ogsaa blir med!
I kveld skal jeg se 'Marley and me' med Bruno. Saa blir det vel tidlig til sengs.
Skal opp til gitartime i morgen klokka 9!

Lykke til med ny uke! Savner dere!

Men jeg savner Brasil mer...

tirsdag 26. mai 2009

Jeg er hjemme uten PC!

Klokka 23:45 kom jeg inn doera i gaar etter over 24 timers reising fra Rio Negro.
PC vaar hjemme har faatt svineinfluensa saa det gaar nok litt lenger foer det blir oppdattering og bilder igjen.
Terningkast 7, pappa!

Jeg badet med rosa delfiner og overlevnde malaria.
Jeg er Iniana Jones!

I mellomtiden maa dere lese dette: http://www.facebook.com/ext/share.php?sid=86388053406&h=FqEt5&u=LRfWB&ref=mf

Jeg har verdens kuleste lillebror! :)
Ha en flott onsdag/tirsdag! ;)

mandag 11. mai 2009

Jeg spiller gitar!

Hver torsdag og fredag morgen drar jeg meg ned til musikkskolen som heter Harmonia. Halv 11 paa torsdager og 8 paa fredager. Helt siden september. Timene jeg faar jeg av min laerer Renan som er veldig dyktig og har 2 meter langt haar. Han kan alt! Rett og slett. Han er et geni med underarmer fulle av blodaarer og ekstremt lange fingre. Jeg er stikk motsatt noe som fortsatt byr paa problemer. Han har laert meg mange flotte sanger, blant annet Stairway to heaven, Wish you were here, Drive, Bubbly, Behind Blue Eyes og mange mange akkorder. Jeg syns ikke det er saa viktig for meg aa kunne mange sanger. Det at jeg kan mange akkorder er mye goeyere for da kan jeg snekre mine egne sanger. Paa skolen skriver jeg tekst og naar jeg kommer hjem, setter jeg meg ned med gitaren for aa proeve aa faa det til aa gaa opp. Hvis det viser seg at teksten ikke var det helt store, stryker jeg alt og begynner paa nytt neste dag. "Og saann gaar nu dagan...!" Paa gitaren min har jeg skrevet 3 sanger hittil. De ligger alle paa youtube:

Kristine Hope - Makes me blue

Kristine Hope - Beautiful Day

Kristine Hope - You make my day

Enjoy!

lørdag 9. mai 2009

Den syvende dagen hvilte Gud. Den sjette dagen hvilte Kristine.

Det er loerdag klokken er 22.32 og jeg burde kanskje vaert ut aa gjort mye dumt og pinlig slik som mange andre paa min alder gjoer paa denne tiden av uka, men istedet lager jeg kaffi og hoerer nydelige toner fra Ingrid Michaelson (favoritten er Morning Lullabies). Jeg har sett fem Friends episoder i dag og skrevet ferdig 2/3 av en sang som etter planen blir ferdig i natt. Bruno er paa kino med Rafaela og de gamle i huset sitter nede paa kjoekkenet og spiser noe som lukter ganske tvilsomt. I dag har jeg ogsaa sett ferdig den franske filmen 'Le Fabuleux Destin d'Amélie Poulain'. Jeg maa si jeg er meget fornoeyd med egen innsats ettersom jeg saa filmen paa fransk med portugisisk tekst. I gaar spanderte jeg paa meg en bukse i og med at jeg ikke har vaert i besittelse av slik luksus paa over 10 mnd og dessuten begynner det aa bli kaldt. Veldig happy fornoeyd!

Om 6 dager baerer det av til Universets stoerste regnskog og jeg maa si jeg gleder meg. Om jeg skulle peke paa noe negativt maa det vaere det hinsides insektlivet vi treffer paa. Det blir nok en 10 liters boette med myggolje per hode. En opplevelse rett og slett!
Da jeg tidligere i kveld stod paa kjoekkenet og lagde min porsjon med kaffe (noe jeg gjoer hver loerdag) stod jeg aa gaulte paa Jamie Cullum - Everlasting Love da Daniel og tre kompiser plutselig kom inn paa kjoekkenet bak meg. Flaut men slikt maa man regne med innimellom. Som Pink sier: "I just choose to laugh."
Forresten er folk forkjoela hjemme hos oss naa. Host og hark hele veien. Bruno var foerstemann og han klarte raskt aa opparbeide tidenes mest sexy stemme ifoelge hans kjaereste. Jeg er sterkt uenig. Tett etter Bruno fulgte Marcia og Alessandra og naa har jeg ogsaa begynt aa nyse. Heldigvis har jeg den varme gode buksa mi!

Oppropos nysing, saa jeg i dagens utgave av vg.no at svineinfluensa naa er paavist i Norge. Jeg tror vi alle tenker at "dette ikke er farlig", "jeg blir ikke smittet", "dette gaar snart over" og "la oss ikke bli revet med." Likevel tror jeg vi alle har en liten bekymrings-klump langt langt nedi magen ett sted for 100% sikre kan ingen vaere. Det er av og til vanskelig aa tro paa alt VG sier men at de tuller med frykten vaar er jo bare utrolig lite kjekt. Jeg har tullet med Framneselever om at hvis viruset naar skolen ryker det 250 stykker i og med at alle bor saa tett. Men det tror jeg ikke. Disse to tilfellene som er paavist er i Oslo og Skien og det er jo fryktelig fryktelig langt fra Framnes. For min del er min klump bitte litt stoerre enn deres. I dagens utgave av Estado de Minas (staten Minas Gerais' tidskrift) kom det fram at det fins hele 14 mistekte tilfeller av viruset i Brasil. 3 av dem er her i Minas Gerais, 6 i Sao Paolo, 4 i Rio de Janeiro og 1 i Espirito Santos. Viruset kom til landet fra USA (takk for det) for bare noen dager siden. Utvekslingstudentene i Mexico har allerede blitt evakuert. Stakkar folk. Kjipt aa bryte, men det ble jo noedvendig. Jeg tror ikke det gaar saa langt at vi her i Brasil kommer til aa bryte. Dessuten er det ikke mer enn halvannen mnd igjen. Vi tar det med ro. Det boer dere i Norge ogsaa gjoere. Saa lenge man vasker hendene flere ganger for dagen og ikke drar til Amerika saa gaar det bra.

Som en liten oppfoelger til mitt forrige innlegg hvor jeg nevner at jeg har en "loepesperre" kan jeg nevne at jeg paa onsdagens trening ble daarlig og maatte bryte da alt blodet forsvant fra hodet mitt. Jeg trener i et studio hver tirsdag og onsdag morgen og paa onsdag gikk det galt. Treningen gikk forsaavidt slik den skulle. Jeg gikk fra oevelse til oevelse og telte til 20 om igjen og om igjen. De forskjellene oevelsene var ikke mer belastende enn de alltid har vaert eller skal vaere, men da det naermet seg slutten og jeg bare hadde mine 20 minutter igjen med tredemoella maatte jeg sette meg. Jeg stod med en manual i hver haand og maatte legge de fra meg og sette meg. Jeg la hodet mellom beina og ventet paa at blodet skulle komme opp til hjernen. Treneren min dreiv aa klaup meg i hodebunnen for aa hjelpe til, men det funka vel heller daarlig. Jeg ble braatt kvalm og jeg sjanglet meg til badet, men det viste seg at det ikke ble noedvendig. Jeg laaste doera og ble likevel liggende paa det kjoelige flisgulvet. Da jeg kom tilbake ble jeg bedt om aa ligge ned. Siden jeg egentlig ikke ble noe bedre, kjoerte treneren min meg hjem. Men jeg har i hvertfall gaatt opp 5 kilo i benkpress og det er jo det viktigste.
Sist jeg ble daarlig av aa trene var paa fotballtrening i USA og jeg laa med en is-pose paa pannen bak maalet. Jeg tror nok ikke jeg er overtrent. Tvert i mot har t-skjortene mine blitt litt trangere dette aaret. Men kombinasjonen varme, intens trening og tidlig paa morgenen har nok litt aa si. Jeg har det bra naa og for aa avslutte maa jeg si at jeg har oekt vekten i samtlige oevelser flere ganger, aaret gjennom. Jeg er altsaa en del sterkere enn da jeg ankom men jeg er fortsatt fortsatt like brei og ganske frustrert.

Til slutt vil jeg dedikere et avsnitt til min helt Jamie Cullum. For 3 aar siden kjoepte pappa CDen hans 'Twentysomething' som vi hadde i bilen vaar i lange tider og det bidro til langt kjekkere bilturer med herlig jazz og allsang som sprengte alle grenser. Jeg legger ut noen av mine favoritter her.
Ha en fortsatt jazzy helg!

Jamie Cullum - But for now
Jamie Cullum - Blame it on my youth
Jamie Cullum - All at sea
Jamie Cullum - What a difference a day made
Jamie Cullum - Twentysomething
Jamie Cullum - These are the days

Og alle burde hoere naar han synger SexyBack



tirsdag 5. mai 2009

"Me spele Kristine mot resten då!!"

Da taper jeg. Uten tvil. Spoer du meg er det ikke tall som redder verden, det er bokstaver og ord og samtaler. Det verste er jo om man skulle finne paa aa blande bokstaver og tall sammen. Da blir jo verden helt forvirra og opp ned. Paa denne maaten kom jeg fram til at realfag er roten til alt vondt.

Jeg har ogsaa en teori om hvorfor jeg ikke kan realfag. Jeg har aldri i mitt liv gaatt i sjette klasse. Det er store sjangser for at jeg det aaret mistet veldig mye grunnleggende matematikk som rett og slett oedela alle mine fremtidige muligheter for aa studere biologi. Kanskje litt tynn forklaring?

No e da jo mykje anna paa skulen eg som regel faar til. Engelsk, geografi, historie og gym for eksempel. Og da fins dei elevane so ikkje faar te dei fagena i da heile tatt. Som skulke dei dagane me har gym eller kjeme med unnskyldninga for aa sleppe proeve. Men saa er de kjempe gode i realfag. Co2 i tredje pluss x minus 3 opphoeyd i andre i parentes. Fullstendig uten logikk!

Foerste gang jeg saa en X i et mattestykke tenkte jeg at her var det en alvorlig trykkleif. Det viste seg at x skulle vaere der og jeg maatte finne ut hvilket tall som skulle vaere der. Kunne de bare ha satt inn tallet med engang saa hadde de spart oss alle for en del utregning. Og hvorfor x? Det er jo mange andre bokstaver aa velge mellom. Vi som bor i Norge er jo heldige nok til aa vaere i besittelse av tre ekstra bokstaver. Hvorfor ikke bruke dem? Hvorfor X? Hvorfor bokstaver? Og hva er parentes til? Er det rart det er krig i verden naar det er saa mye rot i matteboeker og uro i hodene til folk. Jeg savner den matteboka vi hadde i tredjeklasse. Tusen millioner. 75 gram mel + 25 gram sukker. 100 gram. punktum. uten saanne vertikale asymtoter.
Jeg maa faa legge til at engelsk karakteren min alltid har vaert stoerre enn norsk karakteren min. Snakker om feil nasjonalitet.

Gym har jeg som regel gjort det godt i. 5ere i 4 aar. Gym er alltid best med ball. En ball har en vanvittig makt over mennesket. Kanonball, fotball, volleyball, basketball, slaaball, hanndball osv. For ikke aa glemme 'spark-paa-boks' med Frode. Det var jo alltid action.
Ogsaa fins det de som ikke fikser gym men er gode i realfag. Ogsaa fins det de som velger realfag framfor mye kulere fag som for eksempel media med Lisbeth.
Og jeg har jo et veldig godt spraakoere. Det skal jeg ha. Jeg snakker og forstaar 3 1/2 spraak. Fransk er det halve. Der er det dessverre ikke mye igjen. Jeg kan bytte aksent innen engelsk fra britisk, amerikansk, australsk og skotsk. "Bloody brilliant, innit?"
Og naar jeg er i Norge (naar det skjer) snakker jeg fire dialekter. 'Hordalansk' (som jeg kaller det) naar jeg er paa Framnes. Naar jeg er hjemme og snakker med soerlendinger snakker jeg soerlandsk. Naar vi er hos slekta i Ulsteinvik blir det "Dinna dialekta dej he innafør." Ogsaa er jeg glad i aa imitere og det blir det mye troendersk, oestlandsk og nord-oppi-der.
Saa om jeg ikke kan 2x + (3y^3 - x) - 2y2 saa kan jeg bli stand-up komiker likevel.

Selv om jeg er svaert glad i baade gym og fotball er loeping/jogging noe jeg takler veldig daarlig. Det blir et presteringspress uten like og hvordan jeg holdt ut 9 aar paa gressmatta vet jeg ikke.
Jeg loeper ikke saerlig fort. Jeg klarer ikke loepe saerlig lenge heller. Men med engang man har noe aa loepe etter saa glemmer man det fort. Loeping er for meg som proevelesing er for mange andre. "Naa er jeg her omsider. Jeg har boekene framme og ledig tid og dette trenger jeg virkelig." Et par minutter senere sier man "Nei vet du hva...!?" ogsaa kaster man fra seg blyanten og gaar aa gjoer noe annet goey istedet. For min del tar det egentlig ganske lang tid aa i det hele tatt komme meg ut til starts-streken. Jeg gjoer det nok ikke frivillig saa det er som regel i gym sammenheng. Eller hvis de skumle trenerene mine her i Brasil planter meg paa tredemoella og sier "20 MINUTER HOPE!"
Om jeg saa paa mirakuloest vis skulle komme meg ut til starts-streken, vil jeg for det foerste vaere veldig nervoes og den psykiske delen av prosessen forteller meg at jeg puster tungt allerede foer jeg har begynt. Da vi skulle ta maks-puls-test i fjor sammen med Magnus "ble jeg syk den dagen" og maatte ta den paa egenhaand et par dager senere. Jeg fikk til og med en frist. 3 dager senere fikk jeg pulsklokke av Magnus og idet jeg stod aa tok pa meg sko saa jeg paa pulsklokka mi at den steg med 30 slag paa bare et par sekunder. Saa nervoes for aa loepe!

Det fascinerer meg hvor mye psyken min har kontroll naar jeg loeper for jeg er helt sikkert kapabel til aa loepe lenger enn jeg egentlig gjoer. Det lengste jeg har loept i strekk uten stopp er 18 minutter. Den rekorden satt jeg paa en brasiliansk tredemoelle i 41 grader.
Det skulle jo tatt seg ut om jeg da ikke klarer aa loepe mer enn 5 minutter i en norsk granskog.

Selv om det er mye viktig og uviktig jeg ikke kan, er jeg veldig flink til mye annet som kan vaere minst like viktig. I stedet for aa loepe, sykler jeg mer enn mange andre gjoer. Selv med busskort i handa sykler jeg som regel til Norheimsund.
Selv om jeg ikke kan realfag saa jeg er ganske flink i historie. Nettopp derfor fikk jeg 6 paa eksamen sammen med Grunde da vi hadde om Den Kalde Krigen og Andre Verdenskrig. Jeg snakker og forstaar 3 spraak flytende og ifjor bidro jeg helt paa egenhaand med over 3000 kroner til misjonsprosjektet ved hjelp av stand-up forestillinger.

Naar jeg kommer til Framnes til neste aar lover jeg aa loepe i Awasa-loepet.
Det blir jo en fin maate aa bekjempe 'loepeskrekken' paa.
La barna i Afrika tjene penger paa at jeg overvinner min egen psyke. :)