torsdag 6. november 2008

Mitt bibelvers.

Jeg har vel egentlig aldri hatt noe favorittvers i bibelen men her om dagen kom det et til overflaten gitt. Naa som jeg ikke lenger gaar paa Framnes opplever jeg her at jeg liksom maa tro litt paa Gud for egen maskin. Det er ikke lett men det gaar. Jeg merker at jeg ikke har lest nok i bibelen i aarenes loep. Naa er det min eneste kilde og jeg staar paa egne ben. Det blir en del lesing og jammen fant jeg ikke fram til et favorittvers jeg ogsaa.

Eg bed om at han som er saa rik paa herlegdom,
maa styrkja dykkar indre menneske med si kraft og sin Ande,
saa Kristus ved trua kan bu i hjarto dykkar, og de kan vera
rotfeste og grunnfeste i kjaerleik.
Daa skal de saman med alle dei heilage maktast aa fatta
breidd og lengd, hoegd og djupn, ja kjenna heile Kristi kjaerleik
som er stoerre enn nokon kan skjoena, og verte fylte med all Guds fullnad.
Han som verkar i oss med sin kraft og kan gjere so mykje meir enn alt
det vi bed om og skjoenar, han skal ha aere i kyrkjelyden og i
Kristus Jesus gjennom alle aetter og i alle aever! Amen.
-Efesarane 3,16-21

onsdag 29. oktober 2008

Itacaré og AFS Reunion!

Takk for sist! Previously in Brazil:
For to uker siden var det en ukes ferie. Det kan verken kalles hoestferie eller paaskeferie men HVORFOR man faar fri fra skolen er vel ikke noe aa henge seg opp i. Ferie var det! Og jeg var paa stranda. 5 dager med solkrem, sand, salt, dans og kokosnoetter. Vi var fem damer (fullstendig bananas) og vi skulle ta buss i 17 timer! Vi begynte fra Montes Claros klokken halv 10 fredagskveld og var framme i Itacaré klokken halv 3 neste dag. Passe flat rumpe! Foerste dag gikk vel bare med til aa roe ned. Det er rart hvor sliten man blir av aa sitte i ro over tid. Vi spiste mat, ruslet gatene, sjekket stranda og tok senga tidlig. Vi var paa stranda nesten hver dag. Det ble mye gaaing i gatene etter restauranter og butikker. Dvs byen bestod vel av en sto gate. Men den var lang. Paa stranda var det utrulig varmt og jeg hadde ikke sterk nok faktor paa skuldrene,men det ordnet seg jo. Aldri har jeg blitt saa glad for aa se hav igjen. Jeg savner virkelig havet. Og regn! Det er saa altfor toert her. Jeg var foerstemann uti hver dag. Bare fordi tre av de andre ikke kunne svoemme og hun fjerde ikke likte sol. Jeg begynte aa lure paa hvorfor de var her. Men nok om det. Det kom stadig innfoedte bort til oss som ville selge baade det ene og det andre. Billig og flott var det men man maa laere og si nei takk. Det var til og med en som gikk paa stranda og lagde tatoveringer. Motivert mann det!

Vi tok ogsaa en hel dag paa "strand-safari." Itacaré har ikke mindre enn 18 strender og jeg vil tro vi brukte 6 timer paa aa se 5 av dem. Vi gikk fra hovedveien i naermere en halvime foer vi naadde sjoen. Si gikk vi gjennom skogen fra strand til strand og det ble en lang tur men en god stopp paa hver strand. Det var noe av mest saltholdige havet jeg noengang har vaert borti og jeg er sikker paa at det ville vaert nok aa riste haaret mitt over pommes fritesen naar jeg kom ogg saa ville den vaere mer enn salt nok. Jeg var ganske ung som var mer paa turen. De tre andre damene var vel 55, en paa 24 og meg som altsaa er 17. Juliana er 24 og tre kvelder paa rad soekte vi natte livet. Tipset hadde vi faatt av guiden fra strand turen og han var alltid med oss. Vi danset med veltrente brasilianere til langt paa natt og da det slo meg at naa, akkurat naa, passerer det stiv kuling Norges vestkyst og julemarsipanen har truffet butikkene var det vel egentlig ingen andre steder jeg ville vaere akkurat da. Vi ble kjent med nye mennesker og mye god mat (ris og boenner og saann) og vi ble aldeles brune og fulle av sand. Det er lenge siden jeg har hatt en slik opplevelse. Aa se baater, boelger, hav, horisont og skumsproeyt ser jeg bare paa film. Det var godt med ferie. Moren min og jeg dro tilbake torsdag klokken 12 paa dagen med buss og var framme i Montes Claros klokken 5 fredag morgen. Da var det koeya. MEN den helgen hadde jeg nok et oppdrag. Men foerst litt bilder...

Den samme fredagen som jeg kom hjem skulle jeg til Rio Casca paa AFS Reunion. Reunionen gjaldt alle utvekslingstudenter i fylke Minas Gerais og halv 10 den kvelden gikk jeg en 12 timers busstur i moete sammen med AFS frivillig Sidclei. Han er en kul fyr men han forlot meg i Belo Horizonte og jeg maatte videre paa egenhaand. Jeg er glad i musikk paa oeret naar jeg skal sove reisende og siden ipoden min var doed ble det til at jeg doegnet. Siden jeg hadde vaert paa reisefot hadde de andre allerede vaert der en dag. Jeg kom litt daarlig ut for jeg glemte bagen min paa bussen og det kom ikke jeg paa foer den hadde kjoert videre i 20 minutter. Men det ordnet seg altsaa. Flink som jeg var! Jeg fikk meg en overaskelse da jeg ankom campen og oppdaget en nordmann. Tabita fra Toensberg var ogsaa der, noe jeg ikke var klar over. Hun bor i Varginha som er soer i Minas. Det var en haug med aktiveteter og diskusjoner og droeftinger og den slags. Ikke noe AFS ikke hadde gjort foer. Vi var to fra Norge, 12 fra Tyskland og en fra Groenland. Salig blanding! Noe av det som fascinerte meg mest var at alle snakket portugisisk. Ingen snakket tysk eller norsk eller dansk eller engelsk! Det var utrolig hvor fort vi laerte. Det var godt aa moete noen av samme ulla og snakke om alt det sproe vi gjoer og ikke burde gjort.

Noe jeg ikke var klar over var at vi skulle bo i vertsfamilier. Alle hver sin. Det var aalreit det. Vi gjorde ikke annet enn aa sove der for vi var samlet paa campen ellers. Jeg bodde hos en mor og hennes soenn som var 15 aar. Han hadde en meget god engelsk for alderen. Den loerdag kvelden skulle vi ogsaa ut paa fest alle sammen. Lederene tok oss med til en bar i sentrum. Det var utrolig goey! Dt var drinker og stoey og prating og jammen var det ikke to tyskere som kyssa(?). Vi med et ikke-brasiliansk utseende ble bedt av diverse mennesker om aa sette oss ned overalt. Det gjaldt aa beherske seg. Naar klokka ble 2 begynte vi vel alle aa sige hjemmover. Dagen etter var det tidlig opp, avslutning og hjemreise for hele bunten. Det var godt aa treffe en nordmann og naa som jeg vet hun bor i samme fylke hadde det vaert goey om vi saa hverandre igjen om ikke saa lenge! Det var en herlig ferie! Hektisk og lite soevn men likevel! Minus var et jeg hadde time klokken 7 mandag morgen. Alt har sin pris. Det er kanskje utrolig daarlig gjort aa publisere slike bilder til Norge i oktober og stormer og haggel og sludd herjer som verst men dere faar bite i det sure eplet! Om det er noen troest saa tenkte jeg hele tiden at dere skulle vaert med :) Jeg skal proeve aa vaere litt tidligere ute med oppdateringer i fremtiden. Men du vet naar man livin´la vida loca saa er det knapt med tid...


Haaper dere har det bra og kler paa dere og bruker nesespray. Jeg har vaert her i 92 dager og har bare 8 mnd igjen. Plutselig er jeg der! Enjoy. Kristine

torsdag 25. september 2008

Unimax - en skole for altfor mange!




Her i Montes Claros gaar jeg paa en skole som heter Unimax. Montes Claros er en by full av skoler. Universitet, ungdomskoler, og videregaaende og det fins mange av dem. Unimax er en skole i tre deler. I den ene delen av byen ligger Unimax (barnehage til fjerdeklasse), i en annen del av byen ligger Unimax(femte til tiende klasse) og den tredje delen av Unimax er for foersteklasse helt opp til Universitets-prep. Jeg gaar altsaa da paa "vidergaaende stadiet" i andreklasse. Vi har foerste,andre,tredjeklasse og et par hoeyere klasser. De er for dem som bare er der fordi de studerer itillegg osv. Men nok om det. Det foerste bildet er da min skole. Der er vi naermere ett tusen elever og lever under umenneskelige forhold som elevene selv beskriver det. Jeg bor 20 minutter fra skolen og tar som oftest foelge med broren min Daniel hver morgen. Han gaar i tiende klasse men maa uansett samme veien. Skuleklokka ring klokka ti over 7. Da begynner liksom folk aa komme. Klokko kvart over 7 er halve klassen der og daa kjem ogsaa laeraren. I staden for aa roe ned klassen og starte timen ventar han paa at alle elevane skal kome. Skulen har den regelen at om du kjem til time 10 min for seint, slepp du ikkje inn. Derfor ventar derfor mange med aa kome foer 19 over 7 for daa vil skulevaktane i gongen stoppe deg og sei at du pent maa sette deg paa trappa og vente i 45 minuttar. Det har fortsatt ikkje skjedd meg. Det med aa gaa til skulen var noko eg begynte med for to vekar sidan. Foer det satt eg paa med rektor for han bur rett nedi gata. Han har ein soenn som skal til Unimax barnehage. Det er ogsaa tre andre fraa nabolaget som sit paa. Tre av oss skal paa videregaaende og de to andre skal i barnehagen. Pluss rektor. Saa kjoerer vi avsted. Seks stykker. Klokka kvart paa 7. I rektors pick-up truck. Daa er livet godt aa leve. Men det har eg alstsaa slutta med. Det slo meg at eg bevegde meg altfor lite. Og med 20 minutters gange klarar eg óg aa vakne. Konge! Samtlige elevar paa skulen har eit elektronisk ID-kort fraa skulen. Dette kortet skal trekkast gjennom maskina naar ein gaar opp trappa inne. Dei skal vel veta kor mongen elevar som sjekkar inn kvar dag.

Eg har store ambisjonar om aa legge ut timeplanen min her, men foreloepig maa eg ta det litt paa sikt.

Timeplanen bestaar av 45+45 minutter, 15 minutter friminutt, 45+45 minutter, 20 minutter friminutt og 45+45 minutter. Friminuttene blir alltid meget utvidet siden laereren kommer 5 minutter etter "klokka ringer." Vi har ingen skoleklokke men istedet har vi en sirene. Den er plassert paa taket og uler noe helt hinsides. Baade inn og ut av time. Jeg maa si det at det aa plassere et hotell paa andre siden av gata var tabbe det! Jeg kan skjoenne mye av det laereren sier men jeg kan fortsatt ikke lese og skrive og jeg vurderer om jeg skulle begynt aa hoppe av i barnehagen sammen med de to andre ungene for aa laere noe. Jeg foelger lite med paa skolen. Istedet sitter jeg aa putler med mitt paa bakerste rad og trives med det. Jeg skriver sanger (har naa skrevet 11 stk), jeg skriver dikt (har skrevet 6), jeg tegner mye rart. Jeg har tegnet et detaljert kart over Framnes som jeg har store planer om aa ramme inn. Jeg har tegnet Norge, Europa og Friends-logoen. Jeg har lagd en oversikt over alle de 267 sangene jeg skal legge inn paa den mp3en jeg skal kjoepe meg. Jeg har ramset opp alle land i Europa og rangert dem i alfabetisk rekkefoelge. Det samme har jeg gjort med hele Amerika, USA, tippeliga tabellen 2007 og klasselista til 1b paa Framnes. Men for det meste skriver jeg sanger. Jeg skal ikke nekte for at jeg faar tida til aa gaa.

I klasserommet er det utrolig mye lyd noe som tillater meg aa sitte paa bakerste rad aa kauke paa 'Ja vi elsker dette landet' naar jeg vil. Saa det gjeoer jeg. Aa oppholde seg i klasserommet mens det er friminutt er som aa oppholde seg i peisestua paa Framnes naar det er foreldrehelg. Det er dager hvor det skurrer i oerene mine naar jeg kommer hjem og maa svelge en paracet for aa roe meg ned. Ungdom paa min alder her i Brasil er utrolige fjortiser. Jentene fniser og peker uten et snev av blygsel, bytter lommespeil og forlater timen rett som det er for aa se seg i speilet. De har spiralblokker med Ole Brumm paa og om en jente i klassen har noe kjaeresteri paa gang blir dei sittende sammen klosset resten av dagen i et hjoerne mens laereren bare blir en fjern stemme. Guttene er ikke noe bedre. Alle guttene bruker caps. Alle sammen. Ogsaa har de oeredobb i venstre ore, som oftest bestaaende av en ring eller en svart kule. Guttene bruker heller ikke bokser men truse. Saann hvite soender-kokte truser og jeg faar lyst aa gi dem den boksersamlingen jeg har i skapet mitt men nok om det. Siden vi bruker skole t-skjorte hver dag kan man lett legge merke til hvilke bukser folk gaar med. Gutter og jenter her i Brasil gaar med dongeribukse. De har ikke noe annet. Og de bruker den samme utrolig lenge i strekk. Ofte to uker. Jeg som ikke har noenting paa skolen aa gjoere har ikke noe problem med aa registrere hva slags bukser de har paa seg. Jentene har ogsaa altfor smaa klaer. Foer de setter seg drar de (forgjeves) opp buksa, det maa ogsaa gjoeres et par ganger i loepet av timen og naar de reiser seg igjen. Gutter trenger ikke det for de har de kule trusene sine aa vise fram.

Paa bilde nr 2 har vi klasserommet mitt. Saa enkelt. Der sitter vi 44 stykker hver dag. Og selv om det er air-condition i hvert klasserom funker det daarlig. I tillegg siver all eksosen fra gata opp i klasserommet. Tentamen i gymsalen paa Framnes blir jo bare frisk luft i forhold. Derfor er det bra med friminutt. Friminuttet har vi paa taket. Om du ser noeye etter paa bilde nr 1 er det baade gjaere og planter paa toppen av bygget og der oppholder vi oss naar det er friminutt. Der har de et musikkannlegg som sprenger alle grenser. Der spilles mye brasiliansk fest musikk og tecno. Vel, det gaar som regel for det samme. Kommunikasjon er vanskelig paa taket. Gaa tilbake til klasserommet ditt!! Paa taket er ogsaa en kiosk. Der har de brus, enkelt godteri og "pizza-horn." Dvs det er broed med alt fra ost, skinke, mais, pizzasaus o.l inni. En boks brus og en saann "fylt bolle" koster 6 kroner. Likevel pleier jeg ikke spise paa skolen for jeg klarer meg lett til jeg kommer hjem. Norsk som jeg er.

Naar det gjelder proever paa skolen saa slipper jeg foreloepig siden jeg er analfabetisk. Proeve har vi fra klokka 10 til halv 1 hver fredag. Men andre ord faar jeg fri da. Naar de har proeve har de proeve i tre fag om gangen og alle klassene blander seg i klasserom. Saa naar klokka er fem paa 10 og 950 elever skal finne sitt klasserom maa du smoere deg med tolmodighet. Men jeg kommer meg hjem. Og det glemte jeg nesten; det hender vi har opprop i timene. Jeg er nr 44 paa klasselista siden jeg kom saa seint. Men istedet for aa si 44 navn saa roper laereren opp nummer. "Um?" "Presente!" "Dois?" "Presente!" osv. Bruno maatte ta selvkritikk der for det er jo ikke videre "personlig." Ikke lenge etterpaa dukket uttrykket "Welcome to Brazil! You only live by a number now," opp. I Oktober skal tredjeklasse paa tur til stranda men som oftest pleier de aa bli mange fler enn det som egt er meningen, og det blir med at turen er en salig blanding av alle klasser. En tredjeklassing spurte meg om ikke jeg ville bli med, "men er ikke det bare for tredjeklassinger?" "It doesn´t matter. You know this school doesn´t care about us. And you´re exhangestudants, the school probably doesn´t know that you´re here!" sa Zão til meg og Ben som er utvekslingselev fra Tyskland. Men jeg skal til stranda med moren min i oktober saa det spiller ingen rolle.

Naar klokka er halv 1 har bortimot samtlige elever i hvert eneste klasserom paa skolen staatt aa presset i klasseroms-doeren i 10 minutter. Saa naar alarmen gaar fins det ikke ord som beskriver hvilke forhold som da raader. Da blir jeg hentet av Mamma Marcia og paa vei hjem henter vi Daniel ogsaa. Da er jeg passe lei og troett og sulten og svett men ogsaa utrolig glad for at klassekameratene mine snakket med meg i dag ogsaa. Det siste bildet er tatt fra klasserommet mitt og uti i gata hvor elevene maa vente paa mor og far i veikanten. Bildet er likevel tatt under rolige forhold og som oftest er det stillestaaende koe og elever som trasker gatelangs. Men vi kommer oss hjem alle sammen. Hver dag. I morgen skal vi gjoere alt paa nytt!
Skole er igrunn helt aalreit. Jeg har masse venner og faar tida til aa gaa. Saa snart jeg er ferdig skal jeg hjem aa spise, sovne i sola, spille playstation, ta en dusj til koeys og sove 8 timer foer jeg repeterer oevelsen. I 9 mnd. Det kan bli mange sanger det.

Ellers haaper jeg du har det bra! Ikke glem aa ta paa deg jakke naar du gaar ut doera. Ellers blir du forkjoela!
Nyt dagane! Plutselig er eg tilbake!
Guds fred fraa Hope i Brasil. Saa langt vekk fraa Norge som ein kan komme.
(Bortsett fra Australia ifoelge mine beregninger i gaarsdagens kjemitime)

tirsdag 23. september 2008

Kristine og ballen!

Da er ikkje tvil om at Kristine er glad i idrett. Heilt sidan ho var lita har fotballen trilla og jenta loept etter og ho klarar ikkje gje seg. Gymtimar har vore favorittfaget paa skulen i 12 aar og fotball har ho spelt i 9 aar. Sport med ball har alltid vore det beste. Fotball, basketball, volleyball, kanonball, slaaball osv. Kva som er saa fascinerenda med aa jage ei kule paa banen klarar ho ikkje finne ut av. Kristine har en positiv innstilling naar det gjelp idrett og er fullstendig klar over at ein ikkje kan vinne kvar gong. Opp gjennom aara har det blitt mykje sport og ho veit godt at ein ikkje treng aa vera best for aa ha det kjekt. Noko ho har erfart og tar med seg, ikkje berre i idretten men ogsaa ellers i livet. Om det skulle vere nokon idrett ho ikkje likte maatte det ha vore friidrett og turn. Ei mee springe fort og lenge, og hoppe kjempe langt og hoegt og snurre rundt og ta salto og det blir for mykje for froeken Hope. Ein skal jo ha det kjekt vel. Monge seier at tanken paa aa springe rundt paa ein bane og jage etter ein ball, virker heilt absurd. Som ho Kristine sei virkar det no meir absurd aa berre springe rundt aa rundt i sirklar i 30 minuttar til ein faar beskjed om at ein har loept nok.

Noko Kristine slit litt med naar det gjeld det med sport er det at ho er ganske lita av seg. Saann i hoegde. Bredda kan me snakke om ein annan gong. At Kristine ikkje er heilt proporsjonal naar det kjem til baade hoegd og bredde er jo ikkje til aa stikke under ein stol. Dette foerar til at ho tapar hovud-duellar i fotball, har problem med aa score naar ho spel basket og ikkje heilt faar so god kraft naar ho tek ein smash paa volleyballbanen. Likeval he ho det kjekt og ho held taktikken sin paa "eit lavt nivaa." Kristine tykkjer det aa bevege seg er toppers men ho likar ikkje aa springe. Noko so gjer at ho kanskje ikkje burde drive med idrett. Men om ho er liten og ikkje so glad i aa springe kan ho trene styrke og musklatur i staden. Og det gjer ho. Det tykkjer ho er knall for daa far ho kjempe musklar ogsaa blir ho kanskje god i volleyball til slutt naar ho vert sterk i armane sine. Til og med paa treningstudioet kunne trenaren hennar bekfrefte at det var noko alvorlig gale med kroppen hennar. Daa han drog fram ein rekke klyper og maalband, fekk dei ikkje berre bekrefta kvifor ho var der, men dei fann ogsaa ut at hoegrebeine hennar var kraftigare enn det venstre og at venstre armen hennar var kraftigare enn den hoegre. Eg tenkjer ho foelte seg litt som eit nebbdyr der ho stod; berre satt saman av delar Gud hadde til overs daa han satte folk paa jorda. Men dette bryr ikkje Kristine seg noko om og i hennar auge er Adidas, Nike, Puma, Umbro og Kappa dei fem store i hennar verd. Kristine er òg veldig glad i musikk men dessverre kan ho ikkje spela noko sjoelv. Etter at ho kom til Brasil hadde ho likevel lyst aa proeve ut noko nytt og no tek ho gitartimar to ettermiddagar i veka. Men allereie fyrste dagen moette ho paa problemar. Handa hennar er for lita. Den venstre handa maktar ikkje aa spele paa alle strengane naar det trengs. "Veit du, eg trur dette kan verte litt vanskelig for deg, for eg la merke til at handa de er ganske lita," sa laeraren. Men sjoelv om Kristine´s proporsjonalitet ikkje gaar heilt opp verken i matte eller gym so gjer ho ikkje opp. Med ein svaer venstrefot spelte ho fotball i 9 aar og jammen skal ho ikkje spele gitar med den store (men likevel for lita) venstrehanda hennar ogsaa. Eg tenke me avslutte med eit sitat som Kristine er veldig glad. Det er henta fraa ei av hennar favorittkomikarar, Hege Schoeyen sin kassett om Bitten (godt kjent i familien Hope):

Staa paa! Gi ikke opp!
Du kan vinne din kamp!
Du kan naa ditt maal!
-Bitten-


Daa har Kristine noke ho vil sei; Skulen min Unimax, har kvart aar ein OL-turnering i diverse idrettar. Lagene er alltid reine gutte-og jente-lag og det er ca eit lag fraa kvar klasse. Eg meldte meg paa fotball som visstnok var inne fotball. Ikkje lenge etter kom det fram at jeg hadde spilt fotball i 9 aar og at brasilianske jenter er utrolig daarlige aa spille fotball. Jeg frydet meg og saa fram til aa eie hele turneringen. Bildet over er de guttene og jentene som spiller fotball fra vaar klasse. Hun lyse er meg. Bildet er tatt etter den foerste kampen vi spilte som var fredag. Som vi ser har vi alle like troeyer og hver klasse har sine egne troeyer. Alle har ogsaa valgfritt nummer og navn paa ryggen. Jeg er Hope nr 11 for da jeg var liten (er et tegn paa alderdom naar man kan bruke den setningen) spilte jeg med nr 11 for det spilte ogsaa Tore Andre Flo med og sammen med Solskjaer var de de beste spillerne i verden. Vi tapte kampen men jeg scorte to maal og headet i tverleggeren saa jeg er fornoeyd. Det var morsomt aa se hvor utrolid daarlige de jentene var, men nok om det. Vi skal spille igjen paa mandag. I morgen skal jeg til treningstudioet, paa gitartime og paa torsdag skal vi trene til kampen. Tut og kjoer! Jeg kan legge inn resultatene her etterhvert som de tikker inn. Heia Norge!

19.September
2.2 vs 1.3
4-6
(To maal scoret av Hope)

29.September
2.2 vs. 2.3
1-4
(Et maal scoret av Hope)




onsdag 17. september 2008

Eit boennemne!

Her om om dagen fekk eg ein heilt hinsides nyhet; forrige veke var det tre doedsulykkar i trafikken her i Montes Claros. Tre doede paa ei veke i tre forskjellige ulykkar. Bror min Bruno kjente den eine drepte, som omkom i ei moped ulykke i moete med ein bil. Naar tre stykk doer er det mange paaroerande involvert. Masse familie og masse venar. No maa me foera fram desse paaroerande for Gud aa gje dei mot, troesta dei og visa at dei paa ingen maate staar aleine. Aa miste nokon man er glad i tek tid aa koma over. Men Gud hjelpe ogsaa. Ofte betre enn tida. Han veit korleis! Ta med deg desse tre familiane denne dagen vaer saa snill! God bless!

Det staar daa skreve: For di skuld vert vi drepne dagen lang, vi vert rekna som slaktersauer. Men i alt dette vinn vi meir enn siger ved han som elska oss. For eg er viss paa at korkje doed eller liv, korkje englar eller krefter, korkje det som no er eller det som koma skal, eller noka makt, korkje det som er i det hoege eller i det djupne, eller nokon annan skapning skal kunna skilja oss fraa Guds kjaerleik i Kristus Jesus, vaar Herre.
-Rom. 8,36-39-

mandag 15. september 2008

Til Framnes...



Eg forlot Framnes 16 juni 2008 etter 10 mnd med felleskap, rutiner, latter, taarer, drama, Gud og tilsyn. Det er en salig og herlig blanding og har du vaert der en gang er du for alltid knyttet. I generasjoner har familien Hope vaert paa Framnes. Min tippoldefar var den andre rektoren paa skolen da det fortsatt var ungdomskole. Min oldemor og min bestemor gikk paa denne skolen. Pappa var laerer paa Framnes i syv aar og mitt foerste aar er unnagjort. Bare fordi jeg forlater halvoeya i 14 mnd betyr IKKE at jeg ikke vil tilbake. Jeg maatte bare ut i den verdenen som ligger utenfor parkeringplassen. Noen mener jeg tok litt hardt i men nok om det. Paa Framnes faar man paafyll paa mange fronter; idrett, kristendom, venner, mat, innblikk og perspektiv og man oppdager sider av seg selv man aldri trodde man hadde. Mange Framnesinger er "samme ulla," baade i tro,verdier og diverse andre meninger noe som gjoer det enklere for hver enkelt elev aa foele seg hjemme. Derfor blir ogsaa 290 elever utrolig flinke aa passe paa hverandre og det tar ikke lange tiden for vi alle kjenner hverandre ganske godt.

Framnes er en egen verden. Her i Brasil er det ogsaa en egen verden. Mens jeg bor her legger jeg merke til flere ting som er "internasjonalt." Som fins i alle verdener, ogsaa paa Framnes. Alle kan le, alle kan graate, alle kan hjelpe hverandre og iblant kan mennesker bli saa glad og saa overfyllte av glede og medmennesker at de ikke vet hvor de skal gjoere av seg. Man samler opp en haug med energi man ikke blir kvitt. Paa Framnes kan det bli noe problematisk om disse hormonene skulle begynne aa boble etter innetid, siden du da med noeye deg med aa loepe fram og tilbake til vaskerommet ettersom du ikke kommer deg noen andre steder. Men om du banker paa doera ved siden sitter det garantert et koselig menneske der som syns at det ville vaert kult aa vaere med deg akkurat da. Paa Framnes holder vi sammen og vi kommer ikke naermere hverandre (verken fysisk eller psykisk) og den ulla som holder oss sammen er Pappa!

Jeg vil tilbake til halvoeya hvor kjaerlighet sprenger alle grenser og atmosfaeren ligger tjukk og beskyttende rundt hele skolen, slik at kjaerlighetslufta aldri slipper ut. I motsetning til ozonlaget hvor oksygenet har faatt drive i strie stroemmer en stund men saann er det. Om jeg kommer tilbake er det administrasjonen paa Framnes som bestemmer. Forhaapentligvis kommer jeg tilbake om 11 mnd. Hva var vel et aar uten Hope paa Framnes?

Naar de soekjer meg, skal de finna meg.
Ja soekjer de meg av eit heilt hjerta, lèt eg dykk finna meg,
sier Herren. Saa vil eg venda lagnaden dykkar og samla dykk fraa
alle dei folk og stader som eg har drive dykk bort til, lyder ordet
fraa Herren. Og eg vil la dykk koma heim att til den staden
eg foerte dykk bort ifraa.
-Jeremia 29,13/14-

torsdag 4. september 2008

AFS Survival Orientation

























For to uker siden (kom litt sent dette her) var jeg paa det som heter AFS Survival Orientation. Det hoeres jo hinsides dramatisk ut men det vil vaere aa overdrive. Jeg visste lite om hva denne campen gikk ut paa paa forhaand. Paa leiren skulle var det meg, Natalia (utvekslingselev fra Tyskland) tre ledere jeg kjente fra foer pluss fire andre ungdommer jeg aldri hadde sett foer. De fire var brasilianere som skal ut i verden til neste aar. Denne leiren laa rett og slett saa langt fra verden at jeg trodde i ti minutter at vi var de eneste i verden. Det var en halvtime aa kjoere paa en elendig kjerrevei som bare Afrika har og vi endte opp paa en gaard paa verdens ende. Den foerste dagen bestod av en rekke bli kjent leker osv. Standard baade AFS og CISV det! Vi lagde ogsaa et skuespill. Paa min gruppe lagde vi et skuespill hvor vi fremtilte brudd paa alle AFS sine regler. Drikking, hasj, sex, roeyking og kjoering. Selvfoelgelig var jeg hovedperson! Vi spiste god mat, spilte utrolig mye biljard og snakket om hvorfor i huleste vi ville forlate lendet vaart for et aar. Vi la fordelte oss paa rom og sovnet mette, troette, med myggstikk og med saar paa fingrene etter mye biljard spilling.

Neste morgen spiste vi kake og brus til frokost (noe brasilianere gjoer om de saa vil spise frokost.) Deretter var det tid for Natalie og meg sin Survival Orientation. Imens skulle de fire andre forberede seg paa aa dra til Japan, Italia, Finland og Island. Jeg og Natalie snakket med "han mannen" om hvordan det gikk saa langt, hva vi syns om diverse, hva vi mislikte og hva vi elsket. Vi pratet i to timer mens vi spiste masse kake og to liter med guaraná (en himmelsk brasiliansk brus som bare fins i Brasil.) Vi trakk oss tilbake til de andre, pratet, spile biljard. Jeg maatte sitte paa en barkrakk og fortelle om Norge og Natalia maatte sitte paa en barkrakk og fortelle om Tyskland.
Det var varmt! Hinsides varmt og me oppholdt oss i skyggen og hoerte paa musikk. Tida gjekk relativt fort og klokka 3 vendte me alle nasn heimover att. Den kjerreveien vettu. Jeg kom sliten hjem soendag ettermiddag og ble liggende i bassenget en god stund. Dagen etter skulle eg paa skulen og laere om den russiske revulusjonen i fyrste time. Eg gjekk inn i min fjerde veke paa skulen! Endaa har eg ikkje sovna i timen!

I dag har Daniel lillebroren min bursdag saa det er stor stas. Aa blir femten i dette landet er himla stort! Selv har jeg naa vaert i landet i 5 uker. Jeg fortaar en del og blir himla irritert paa de som tror jeg er saapass dum at de kan baksnakke meg rett foran nesa mi. Heldigvis snakker jeg ogsaa nok til aa gi dem en advarsel. Ellers er det lite nytt men klart jeg rapporterer om det skulle skje noke heilt vanvittig! Kos deg masse i det kalde nord! Tippar kvikksoelvet i gradstokken har begynnt aa synke relativt lavt naa!? Ha en god haust!
Hope fra Brasil!